Nr. 459: Advokat Brynjar Meling har helt rett og domstolene tar feil angående lovanvendelsen som er brukt imot meg er kun for et skittent spill fra politiets og domstolenes side for å drive med kristendomsforfølgelse!

Nr. 459:

Advokat Brynjar Meling har helt rett og domstolene tar feil angående lovanvendelsen som er brukt imot meg er kun for et skittent spill fra politiets og domstolenes side for å drive med kristendomsforfølgelse!

Bilde av min glimrende advokat Brynjar Meling.

Det har i bunn og grunn vært en skitten «kampanje» imot meg fra Torp, politiet og domstolenes side. Tidenes justismord uten tvil da det jeg er dømt for ikke var med i siktelsen eller ble drøftet i retten.

Utenom det, så er også lovparagrafen som er brukt imot meg, et misbruk.

Straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Har jeg aldri vært i nærheten av å bryte da jeg aldri noen gang har plaget Torp. Det er han som har oppsøkte meg, han har oppsøkt min blogg og ellers hva jeg har skrevet og talt.

Med andre ord, dette er et misbruk av Norsk lov, kun for å få tatt meg.

Derfor må vi slå det fast at «kampanjen» imot meg fra narreapostel Jan Aage Torp, Manglerud politikammer og domstolene her i Norge er ikke noe annet enn kristendomsforfølgelse. Uten dette elementet, hadde denne saken aldri vært aktuell. Det er eneste grunn for å få tatt meg, er at jeg holder frem Guds ord, og det blir jeg også hatet, mislikt og løyet på.

Ordskifte!

Det som er blitt skrevet i denne saken, da mengde kommer av et langt ordskifte. Der Torp, nettstedet Søkelys, falske Smyrna bloggen og andre aktører har gjennom flere år skrevet dirkete til og imot meg. Som jeg stort sett har svart igjen på den Himmelske blogg. Dette er så langt i fra straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Det er mulig å komme, denne lov er jeg dømt etter.

Hør her Brynjar Meling tale i Borgarting Lagmannsrett, der han klart viser til at denne lovparagraf har jeg aldri overtrådt.

https://www.youtube.com/watch?v=AnLmUHtMdB8&t=5108s

Tidenes Justismord!

1.)               Det jeg er dømt for sto aldri i siktelsen.

2.)               Det jeg er dømt for er aldri blitt drøftet i noen rett i Norge.

3.)  Lovparagrafen, straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Taler om helt andre ting enn hva jeg har gjort. Jeg har aldri sendt en SMS til Torp, har aldri oppsøkte han på møter eller privat. Mannen vet jeg ikke engang hvor bor og er ikke interessert i det heller. Mannen vet jeg ikke noe om, og har aldri truet eller forbannet ham. Kun skrevet på den Himmelske blogg stort sett. Aldri skrevet engang på Torps mange nettsider, ikke noen ganger så langt jeg kan erindre. Men han oppsøker meg, ikke minst på nettet der han ikke kan få «nok» av meg. Skriver om meg gjentatte ganger, det er han som oppsøker meg, jeg aldri ham.

Sluttkommentar:

Avslutter med en artikkel skrevet for noen år siden, som er like aktuell i dag.

Nr. 4:

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot meg!

Torodd Fuglesteg som har bryt helt åpenbart Straffelovens paragraf 390a som Oslo politiet prøver å ta meg for.

Samt Ansgar Braut som er hans fiktive navn. Det er de 2 som har bryte Straffelovens paragraf 390a, ikke jeg!

Leser en paragraf 390 a, så er det akkurat hva disse 2 har holdt på med.

De har sendt drøssevis av mailer til meg, min kone, min kones jobbmail, til min kones overordnede, til min arbeidsplass, twittermeldinger til min sønn og drøssevis med annet!

Hva har jeg gjort? Ikke sendt en eneste melding eller noe til noen!

Med andre ord, politiet har rett og slett ikke gjort jobben sin. Derfor gleder jeg meg til rettsaken den 5. april kl. 9.00 på morgenen i Borgating lagmansrett her i Oslo by!

http://www.vl.no/nyhet/en-horebukk-dom-kan-fore-til-at-ferre-ytrer-seg-1.677271

Bilde av Torodd Fuglesteg som har bryt helt åpenbart Straffelovens paragraf 390a som Oslo politiet prøver å ta meg for. Samt Ansgar Braut som er hans fiktive navn. Det er de 2 som har bryte Straffelovens paragraf 390a, ikke jeg!

Oslo politiet og Oslo Tingrett møter klar motstand fra alle hold med deres dom og behandling av meg!

Dette sier: Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

Videre sier Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas følgende da han blir intervjuet i avisen Vårt Land:

– En horebukk-dom kan føre til at færre ytrer seg

Advokat mener en dom i saken mot pastor Jan Kåre Christensen vil gjøre grensene for ytringsfrihet mindre tydelige.

Høsten 2014 beskyldte pastor og blogger Jan Kåre Christensen pastor Jan-Aage Torp for å være «horebukk» og «gammel gris». Onsdag møttes de i retten.

Christensen er tiltalt etter straffelovens paragraf 390a for å ha krenket Torps «fred», ved blant annet å hevde i et stort antall blogginnlegg at pastoren levde i hor fordi han har giftet seg på nytt.

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor. Men det er selvsagt grenser for hva en kan beskylde noen for

Dette sier advokat Brynjar Meling:

Mangler ved tingrettens dom

Det kan i anledning foregående avsnitt nevnes at en mangel ved tingrettens dom, er at retten heller ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på at Torp er en offentlig person, og således må ha en høyere tålegrense for hva han skal akseptere av angrep på hans aktivitet.

Videre har heller ikke retten lagt tilstrekkelig vekt på at Torp erkjente i retten at han har kalt Christensen for «Anders Behring Breivik sympatisør» ved et par anledninger, og har kalt ham demon, lysleder, ryktespreder, mv. Ut i fra prinsippet om provokasjon retorsjon er dette i seg selv omstendigheter som skulle tilsi frifinnelse. Fornærmedes bidrag til debatten har ikke på noen måte bidratt til å dempe konfliktnivået i debatten, slik at det uansett er det uttalelser som bidrar til høyne hva Torp må tåle av angrep.

Rettsanvendelsesanken.

Det anføres dog som den sentrale anførselen – og det  prinsipielle ved anken - knytter seg til anvendelsen av straffeloven av 1902 § 390 a. Det anføres at å anvende denne på blogginnlegg, uavhengig hvor omfattende en bloggvirksomhet er – i realiteten innebærer at bestemmelsen gjøres til gjenstand for en utvidende tolkning. 

Det er sikker rett at man på ytringsfrihetens område heller må tolke en straffebestemmelse innskrenkende, dersom bestemmelsen kommer i konflikt med konvensjonsforpliktelsene. I dette tilfellet  kommer strl. § 390 a  i konflikt med ytringsfriheten. I tillegg til å være beskyttet av grunnloven, nærmere bestem i Grl. § 100, så er den  konvensjonsfestet i EMK Art. 10 og SP art 18 og 19.

Tingretten tar i sin avgjørelse et riktig utgangspunkt ved å slå fast at bestemmelsen rammer den som "ved skremmende eller plagsomme opptreden eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred ".

Tingretten bruker forarbeidene feil. Ot.prp.nr. 41 (1954-55) s. 20-55 er i seg selv et rettslig argument som taler for frifinnelse med en domfellelse. Det vises til anførslene nevnt tidligere, sammenholdt med at forarbeidene sier "avgjørelsen må foretas konkret og omstendigheter som tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil få betydning for bedømmelsen". Videre fremkommer det i forarbeidene at "inn under uttrykket 'plagsomme opptreden' går for eksempel sjikanøse telefonoppringninger.

Det er et sentralt element i så vel forarbeider som i relevant rettspraksis, at det  pekes på aktiviteter som retter seg direkte mot en person; altså at man ringer, sender meldinger, eller oppsøker personer eller dens nærområde. Dette har ikke Jan Kåre Christensen gjort.

Som det fremkommer av Rt. 2014 s. 669 avsnitt 17-18 er det «sinnets integritet» som vernes av bestemmelsen og «kun alvorlige krenkelser som rammes». Retten drøfter på side 5-6 forsvarers anførsler om at blogginnlegg ikke rammes fordi det ikke er rettet direkte mot Torp. Retten kommer likevel til på s. 6 at det at innleggene er publisert på internettet og  kommer til at dette ikke utelukker  anvendelsen av § 390 a.  Dette er en formulering som man i seg selv kan stille spørsmål om ikke innebærer en utvidende tolkning av ordlyden i strl. § 390 a) og således allerede på dette pkt. krenker klarhetsprinsippet i EMK art 7 og legalitetsprinsippet i grl. § 96.

Vanskeligere blir det når tingretten finner støtte for sitt syn i underrettspraksis. Verken Oslo tingrettsavgjørelse i 2013-111-859, RG 208-1499, eller  THEDM 2004-3964 kan tas til inntekt for å anvende strl. § 390 a på blogginnlegg. Det er i begge disse avgjørelser, snakk  om handlinger som nettopp retter seg mer direkte mot personer. 

Når retten i tillegg  fremhever at blogginnleggene er åpne tilgjengelige for enhver og indekseres slik at de får treff på Torps man på søkemotorer som Google, viser det jo nettopp at man er utenfor privatsfæren.  Det er ikke slik at man kan innfortolke at den som da «rammes» kan anse å ha  mottatt  meldingen når den  er kommet til hans kunnskap - siden  siktedes  aktivitet har  et slikt omfang og intensitet som  i Torp og Christensens tilfelle.

Her foretar retten ikke bare en utvidende tolkning av straffebestemmelsen men de «strekker» også faktum, noe som kan være et like strengt brudd på legalitetsprinsippet. Retten  bruker   RG 2008 s. 1499 som grunnlag for  sitt standpunkt,  uten å drøfte eller på noen måte anføre hvorfor denne er relevant. Herifra påpekes at i  RG 2008 s. 1499 hadde domfelte hengt opp hundre plakater i fornærmedes nærmiljø, der fornærmede var navngitt og gitt opplysninger om at han var straffedømt. Faktum i den saken er altså – i motsetning til vår sak -  at den domfelte har oppsøkt fornærmedes nærmiljø og hengt ham ut i offentlige oppslag. Dette er noe annet enn å legge dette åpent i en blogg.

Her kan det nevnes at retten har sett bort i fra det faktum at Torps egne aktiviteter har bidratt til å spre informasjonen.  Det kan i den anledning vises til at den første som omtalte Oslo tingretts dom mot Christensen, var Torp i sin blogg. Det viser at det ikke er privatlivet Torp er opptatt av å beskytte ved å anmelde Christensen, men han gjør dette som en del av deres «kamp». Det anføres her at rettsvesenet skal være varsomme med å la seg bruke. Det er derfor isolert sett riktig når politiet har henlagt Christensens anmeldelser mot Torp, men det er altså feil å opprettholde andre veien.

Retten bringer også inn forhold knyttet til Torps ektefelle. Som påpekt av forsvareren i tingretten ville muligens Torps ektefelles privatliv hatt et større krav på beskyttelse enn Torp selv. Torps ektefelle er ikke en offentlig person, det er Torp. Dette ligger dog utenfor forelegget.

Forholdet til ytringsfrihetens vern i Grl. § 100 og EMK art. 10, SP art 18 og 19 er heller ikke  riktig vurdert av Oslo tingrett. Tingretten  henviser til LB - 2015 - 24004 hvor det uttales at "det er riktignok på det rene at ytringer som isolert sett ikke er straffbare, kan rammes av straffeloven 390 a. Forutsetningen er at de forekommer i et antall og på tidspunkter som gjør det særlig plagsomt for mottakeren".

Dette viser nok en gang at utgangspunktet er feil. Når Borgarting lagmannsretten i den saken påpeker antall og tidspunkter som å gjøre det "særlig plagsomt" viser det nok en gang at grunnforutsetningen er at henvendelsene må rette seg direkte mot en person. Henvisning til Rt. 2010 s. 845 i den aktuelle lagmannrettsdommen viser at det dreier seg om direkte kontakt.  I Rt. 2010 s. 845 står vi overfor et tilfelle hvor lederen av utlendingsnemnda fikk gjentatt SMSer med krenkende og truende innhold.

Nærmere om det rettslige

Det følger av strl. § 1, 2.ledd, at straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. Christensen har derfor beskyttelse av så vel EMK art 10 som SP art 18 og 19.

Hans uttalelser er også beskyttet av Grunnlovens § 100. Det følger allerede av Kløftadommen Rt. 1976 s.1. at Grunnlovens bestemmelser som regulerer den enkeltes personlige frihet må ha en gjennomslagskraft som er betydelig.

Det anføres at tingrettens tolkning av utsagnene, medfører at domsresultatet kommer i strid med legalitetsprinsippet, klarhetsprinsippet og at domsresultatet krenker Jan Kåre Christensens religions- og ytringsfrihet.

Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det er fremhevet at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.

I Oslo tingretts avgjørelse er ikke de strenge krav til begrunnelse for begrensning i ytringsfriheten oppfylt.  Selv om det bare er et bøteforhold, er det ikke forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette.

Etter EMD-praksis må unntak fra ytringsfriheten undergis en restriktiv fortolkning, jf. at det må være ”nødvendig”. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet - "pressing social need". Det vises til de såkalte "Spycatcher"-dommene, Serie A Nr 216, dommens punkt 60, og 217, dommens punkt 50.

I Christensens sak må dette vurderes opp i mot at alle de pådømte uttalelser  er hans syn  på teologiske spørsmål, eller provokasjoner fremsatt mot enten ham eller hans tro.

Når Høyesteretts flertall i Kjuusdommen Rt. 1997 s 1821, finner at utsagnene ikke er beskyttet av ytringsfriheten, er dette bl.a. basert på  følgende:

”Jeg kan ikke se at det av retten til å danne et politisk parti kan utledes at grupperinger som gjør dette, og ikler sine standpunkter formen av et partiprogram, skal stå fritt til å agitere for ethvert syn, uansett hvilke inngrep det måtte innebære over andre mennesker.”

For Christensen - som tufter sin rett til å komme med utsagnene, beskyttet av så vel religionsfriheten som ytringsfriheten, blir dette annerledes.  Han forfekter et syn som - om det er sjeldent nå - har stått i flere århundrer, og som ikke er uttrykk for at ”han ikler sine standpunkter formen av en religion”.

Det anføres også at uttalelsene er kommet som ledd i en offentlig debatt. En debatt som den som uttalelsene rammer også har deltatt i, og gjengjeldt.  En slik debatt er beskyttet av ytringsfriheten etter Grunnloven §100 som veier meget tungt. Å tillate ytringene fra en part og frata den som rammes av ytringene, retten til å ta til motmæle vil i seg selv stride mot ytringsfriheten

Skal strl § 390 a anvendes i denne saken, vil det bare kunne skje ved en utvidende tolking, av loven – noe som er utelukket, jf. legalitetsprinsippet  i Grunnloven § 96.

Det kommer klart frem i rettspraksis at tolkingen ikke bare må ta utgangspunkt i hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnene, jf. plenumskjennelsen i Rt-1997-1821 (Kjuus). Men man

”må også se utsagnene i lys av den sammenhengen de er fremkommet i”.

Det vises her til at utsagnene er normative, fremkommet i et bloggordskifte mellom personer som deler tro, og med referanser til ytrerens oppfatning av et felles trosgrunnlag.

Om tolkning av utsagnene sier Eggen Lov og Rett 1998 s 263:

”For ytreren blir rettsanvendelsen like lite forutberegnelig enten man ”lemper” på straffbarhetsvilkårene eller om man tolker ytringene fritt slik at de passer overens med disse vilkårene. En av hovedhensynene bak legalitetsprinsippet i norsk rett, og i allfall lovskravet EMK, er å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.

Han fortsetter senere på samme side:

”Når legalitetsprinsippet setter skranker for hvor langt i kontekstuell tolkning av straffeloven det akseptabelt å gå, ville det være inkonsekvent om domstolene skulle stå helt fritt i kontekstuell tolkning av ytringer”

Hensynet til både legalitetsprinsippet og ytringsfriheten tilsier at det er klare begrensninger i hvor langt man kan gå i å innfortolke et meningsinnhold og omstendigheter i utsagnene som ikke er direkte uttalt eller vedkjent.

Rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, er fremhevet i   Rt.  2002 s. 1618. hensynet til ytringsfriheten innebærer

”at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen”

Det vises her også til Eggen, Lov og rett 1998 s 264 hvor det fremkommer et annet hensyn:

”En fri tolkning innebærer foruten mindre forutberegnelig rettsanvendelse også større mulighet for sensur fra domstolens side av ytringer de misliker, kanskje av andre grunner enn de som ligger bak straffebudet”

Tolket som religiøse ytringer og utlegninger om Bibelens syn på gjengifte,  kan ikke ytringene dømmes. Når tingretten ser bort i fra det tolkningsalternativet, så ”skyver” man uttalelsen utenfor kjerneområdet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Rt 2002  s. 1618 Bootboysdommen er således relevant.  ”Bootboys” var en nynazistisk kamporganisasjon, som en lørdag formiddag på torget i Askim fremførte en appell med støtte til Hitler i anledning av Rudolf Hess’ 100-års dag.

”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Appellen ble avsluttet med   ”Sieg Heil- og Hitler-hilsener.”

Bootboys’ leder Terje Sjølie ble frifunnet. Uttalelsene ble funnet å være utledet av et politisk program mer enn å være konkrete trusler.  Flere av de fremmøtte var ikledd finlandshetter, og demonstrasjonen var av en militaristisk  kampfascistisk art. Uttalelsene falt foran innvandrere som gjorde sine ærend i Askim.  Christensens  uttalelser er kommer som tilsvar på handlinger som  han mener er i strid med Guds ord. Uttalelsene faller i Blogg hvor de fleste uttalelsene er svar på tiltale fra  personer som Christensen oppfatter som talerør for Torp. Sjølis uttalelser falt uprovosert overfor uskyldige mennesker.

Klarhetskravet

Enten man utvider ordlyden i loven, eller meningsinnholdet i utsagnet, kommer man i strid med klarhetskravet og legalitetsprinsippet.  Høyesterett har den 02.08.2012 avsagt en kjennelse, hvor klarhetsprinsippet blir drøftet:

Klarhetskravet har kommet til utrykk i flere avgjørelser i Høyesterett, herunder i avgjørelsen i Rt-2011-469, hvor spørsmålet var om bestemmelsen i straffeloven § 219 også gjaldt i forhold til tidligere samboere, selv om lovteksten bare omhandlet tidligere ektefeller. I avsnitt 9 heter det:

'En slik utvidelse av straffansvaret, sammenlignet med det som følger av ordlyden i § 219, må ha hjemmel i lov.

Jeg viser til Grunnloven § 96 og til EMK artikkel 7, jf. Rt-2009-780 avsnitt 21. Straffverdighet, eller andre reelle grunner som kan tale for å sidestille tidligere samboere med tidligere ektefeller, er ikke tilstrekkelig.'

Så kommer noe som er sentralt i Christensen-saken som ikke er tilstrekkelig vektlagt av tingretten

Lagmannsretten vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en begrensing av ytringsfriheten

Under avsnitt 18 kommer Høyesterett med sitt syn.

Som lagmannsretten påpeker, må utgangspunktet ved vurderingen være det krav til klar hjemmel som gjelder i straffesaker, jf. Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Det vises til Rt-2011-469 avsnitt 9, som er sitert i lagmannsrettens kjennelse.

Dette er utdypet i Rt-2012-313 avsnitt 29, der det heter:

«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»

Subsidiært – innskrenkende tolkning av bestemmelsene

Det anføres subsidiært at dersom lagmannsretten skulle komme til at utsagnene krenker privatlivets fred, etter en alminnelig tolkning av lovbestemmelsene i strl. § 390 a, og at tingretten ikke har utvidet tolkningen av utsagnene på en måte som kommer i strid med EMK art 7 og Grl. § 96, så følger det av strl. § 1, 2. ledd, at hensynet til Christensens rettigheter - og våre forpliktelser - etter EMK og SP om ivaretakelse av den enkeltes religions- og ytringsfrihet, innebære at strl. § 390 a) i tilfeller hvor religions- og ytringsfriheten krenkes, må tolkes innskrenkende.

Sluttkommentar:

Nå har jeg gjennom ikke mindre enn tolv artikler prøvd å forklare saken slik jeg ser det (skrevet for noen år siden).

At hele saken imot meg er både feil lovanvendelse, det er kristendomsforfølgelse.

Samt at det er egentlig Torodd Fuglesteg og Ansgar Braut som har bryt den lov som Oslo politiet prøver å felle meg med.
Jeg har ikke bryt noen Norske lover på noen punkt!

Nr. 458: Advokat Jon Wessel-Aas med møterett for Høyesterett, og min advokat Brynjar Meling er samstemte i at lovparagrafen som er brukt imot meg er et misbruk!

Nr. 458:

Advokat Jon Wessel-Aas med møterett for Høyesterett, og min advokat Brynjar Meling er samstemte i at lovparagrafen som er brukt imot meg er et misbruk!

Dommen imot meg er en narreapostel verdig. Det er Torp som står bak dette, og den lovparagrafen som er brukt for å dømme meg.

Den taler om «stalking» eller å oppsøke vedkommende, for å forstyre hans fred.

Hva har jeg gjort? Aldri noe slikt, derfor å dømme meg for dette å bruke lovparagraf § 390 a er ikke noe annet enn et misbruk.

Dypest sett er ikke dette noe annet enn kristendomsforfølgelse!

Bilde av Jon Wessel-Aas som er en norsk advokat med møterett for Høyesterett

Dømt etter en lovparagraf som omtaler noe helt annet, er det ikke da et justismord, eller?

Jeg er dømt etter Lovparagrafen, straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.»

Som taler om helt andre ting enn hva jeg har gjort. Jeg har aldri sendt en SMS til Torp, har aldri oppsøkte han på møter eller privat. Mannen vet jeg ikke engang hvor bor og er ikke interessert i det heller. Mannen vet jeg ikke noe om, og har aldri truet eller forbannet ham. Kun skrevet på den Himmelske blogg stort sett.

Aldri har jeg skrevet på Torps mange nettsider, ikke noen ganger så langt jeg kan erindre. Men han oppsøker meg, ikke minst på nettet der han ikke kan få «nok» av meg. Skriver om meg gjentatte ganger, det er han som oppsøker meg, jeg aldri ham. Her blir alt snudd på hode, for en grunn. Få meg domfelt, uansett. Målet «helliger» midlet, eller som her, lovanvendelsen kan en radbrekke og bruke som en selv vil, bare for å få tatt meg og få meg domfelt.

Ordskifte!

Det som er blitt skrevet i denne saken, da mengde kommer av et langt ordskifte. Der Torp, nettstedet Søkelys, falske Smyrna bloggen og andre aktører har gjennom flere år skrevet dirkete til og imot meg. Som jeg stort sett har svart igjen på den Himmelske blogg. Dette er så langt i fra straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Det er mulig å komme, denne lov er jeg dømt etter.

Hør her Brynjar Meling tale i Borgarting Lagmannsrett, der han klart viser til at denne lovparagraf har jeg aldri overtrådt.

https://www.youtube.com/watch?v=AnLmUHtMdB8&t=5108s

Dette sier dommen imot meg i kortform:

Dette sier dommen imot meg, selv om det er tidenes Justismord så har jeg for lenge siden betalte denne boten og saksomkostningene.

Hovedforhandling ble holdt 20. januar 2016 i Oslo tingrett. Christensen møtte og erkjente seg ikke skyldig. Tingretten avsa 25. januar 2016 dom med slik domsslutning:

1. Jan Kåre Christensen, født 03.08.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 390 a til en bot på 12 000 – tolvtusen – kroner, subsidiært fengsel i 20 – tjue – dager.

2.  Jan Kåre Christensen frifinnes for oppreisingskravet.

3.  Jan Kåre Christensen dømmes videre til å betale saksomkostninger til det offentlige med 3 000 – tretusen – kroner.

(sitat slutt).

Er dette Norge verdig? Dette er selvfølgelig en «liten» dom, men ved denne dommen kan politiet og domstolene bruke hvilke som helst paragrafer imot enn. Og få en dømt, lovanvendelse er å vri loven ditt en selv ønsker og vil.

Videre sier Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas følgende da han blir intervjuet i avisen Vårt Land:

– En horebukk-dom kan føre til at færre ytrer seg

Advokat mener en dom i saken mot pastor Jan Kåre Christensen vil gjøre grensene for ytringsfrihet mindre tydelige.

Høsten 2014 beskyldte pastor og blogger Jan Kåre Christensen pastor Jan-Aage Torp for å være «horebukk» og «gammel gris». Onsdag møttes de i retten.

Christensen er tiltalt etter straffelovens paragraf 390a for å ha krenket Torps «fred», ved blant annet å hevde i et stort antall blogginnlegg at pastoren levde i hor fordi han har giftet seg på nytt.

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor. Men det er selvsagt grenser for hva en kan beskylde noen for

Dette sier advokat Brynjar Meling i sitt ankeskriv, som ble oversett med fullt overlegg fra domstolen.

Mangler ved tingrettens dom

Det kan i anledning foregående avsnitt nevnes at en mangel ved tingrettens dom, er at retten heller ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på at Torp er en offentlig person, og således må ha en høyere tålegrense for hva han skal akseptere av angrep på hans aktivitet.

Videre har heller ikke retten lagt tilstrekkelig vekt på at Torp erkjente i retten at han har kalt Christensen for «Anders Behring Breivik sympatisør» ved et par anledninger, og har kalt ham demon, lysleder, ryktespreder, mv. Ut i fra prinsippet om provokasjon retorsjon er dette i seg selv omstendigheter som skulle tilsi frifinnelse. Fornærmedes bidrag til debatten har ikke på noen måte bidratt til å dempe konfliktnivået i debatten, slik at det uansett er det uttalelser som bidrar til høyne hva Torp må tåle av angrep.

Rettsanvendelsesanken.

Det anføres dog som den sentrale anførselen – og det prinsipielle ved anken - knytter seg til anvendelsen av straffeloven av 1902 § 390 a. Det anføres at å anvende denne på blogginnlegg, uavhengig hvor omfattende en bloggvirksomhet er – i realiteten innebærer at bestemmelsen gjøres til gjenstand for en utvidende tolkning.

Det er sikker rett at man på ytringsfrihetens område heller må tolke en straffebestemmelse innskrenkende, dersom bestemmelsen kommer i konflikt med konvensjonsforpliktelsene. I dette tilfellet kommer strl. § 390 a i konflikt med ytringsfriheten. I tillegg til å være beskyttet av grunnloven, nærmere bestem i Grl. § 100, så er den konvensjonsfestet i EMK Art. 10 og SP art 18 og 19.

Tingretten tar i sin avgjørelse et riktig utgangspunkt ved å slå fast at bestemmelsen rammer den som "ved skremmende eller plagsomme opptreden eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred ".

Tingretten bruker forarbeidene feil. Ot.prp.nr. 41 (1954-55) s. 20-55 er i seg selv et rettslig argument som taler for frifinnelse med en domfellelse. Det vises til anførslene nevnt tidligere, sammenholdt med at forarbeidene sier "avgjørelsen må foretas konkret og omstendigheter som tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil få betydning for bedømmelsen". Videre fremkommer det i forarbeidene at "inn under uttrykket 'plagsomme opptreden' går for eksempel sjikanøse telefonoppringninger.

Det er et sentralt element i så vel forarbeider som i relevant rettspraksis, at det  pekes på aktiviteter som retter seg direkte mot en person; altså at man ringer, sender meldinger, eller oppsøker personer eller dens nærområde. Dette har ikke Jan Kåre Christensen gjort.

Som det fremkommer av Rt. 2014 s. 669 avsnitt 17-18 er det «sinnets integritet» som vernes av bestemmelsen og «kun alvorlige krenkelser som rammes». Retten drøfter på side 5-6 forsvarers anførsler om at blogginnlegg ikke rammes fordi det ikke er rettet direkte mot Torp. Retten kommer likevel til på s. 6 at det at innleggene er publisert på internettet og kommer til at dette ikke utelukker anvendelsen av § 390 a.  Dette er en formulering som man i seg selv kan stille spørsmål om ikke innebærer en utvidende tolkning av ordlyden i strl. § 390 a) og således allerede på dette pkt. krenker klarhetsprinsippet i EMK art 7 og legalitetsprinsippet i grl. § 96.

Vanskeligere blir det når tingretten finner støtte for sitt syn i underrettspraksis. Verken Oslo tingrettsavgjørelse i 2013-111-859, RG 208-1499, eller THEDM 2004-3964 kan tas til inntekt for å anvende strl. § 390 a på blogginnlegg. Det er i begge disse avgjørelser, snakk om handlinger som nettopp retter seg mer direkte mot personer.

Når retten i tillegg fremhever at blogginnleggene er åpne tilgjengelige for enhver og indekseres slik at de får treff på Torps man på søkemotorer som Google, viser det jo nettopp at man er utenfor privatsfæren.  Det er ikke slik at man kan innfortolke at den som da «rammes» kan anse å ha mottatt meldingen når den er kommet til hans kunnskap - siden siktedes aktivitet har et slikt omfang og intensitet som i Torp og Christensens tilfelle.

Her foretar retten ikke bare en utvidende tolkning av straffebestemmelsen men de «strekker» også faktum, noe som kan være et like strengt brudd på legalitetsprinsippet. Retten bruker   RG 2008 s. 1499 som grunnlag for sitt standpunkt, uten å drøfte eller på noen måte anføre hvorfor denne er relevant. Herifra påpekes at i RG 2008 s. 1499 hadde domfelte hengt opp hundre plakater i fornærmedes nærmiljø, der fornærmede var navngitt og gitt opplysninger om at han var straffedømt. Faktum i den saken er altså – i motsetning til vår sak - at den domfelte har oppsøkt fornærmedes nærmiljø og hengt ham ut i offentlige oppslag. Dette er noe annet enn å legge dette åpent i en blogg.

Her kan det nevnes at retten har sett bort i fra det faktum at Torps egne aktiviteter har bidratt til å spre informasjonen.  Det kan i den anledning vises til at den første som omtalte Oslo tingretts dom mot Christensen, var Torp i sin blogg. Det viser at det ikke er privatlivet Torp er opptatt av å beskytte ved å anmelde Christensen, men han gjør dette som en del av deres «kamp». Det anføres her at rettsvesenet skal være varsomme med å la seg bruke. Det er derfor isolert sett riktig når politiet har henlagt Christensens anmeldelser mot Torp, men det er altså feil å opprettholde andre veien.

Retten bringer også inn forhold knyttet til Torps ektefelle. Som påpekt av forsvareren i tingretten ville muligens Torps ektefelles privatliv hatt et større krav på beskyttelse enn Torp selv. Torps ektefelle er ikke en offentlig person, det er Torp. Dette ligger dog utenfor forelegget.

Forholdet til ytringsfrihetens vern i Grl. § 100 og EMK art. 10, SP art 18 og 19 er heller ikke riktig vurdert av Oslo tingrett. Tingretten henviser til LB - 2015 - 24004 hvor det uttales at "det er riktignok på det rene at ytringer som isolert sett ikke er straffbare, kan rammes av straffeloven 390 a. Forutsetningen er at de forekommer i et antall og på tidspunkter som gjør det særlig plagsomt for mottakeren".

Dette viser nok en gang at utgangspunktet er feil. Når Borgarting lagmannsretten i den saken påpeker antall og tidspunkter som å gjøre det "særlig plagsomt" viser det nok en gang at grunnforutsetningen er at henvendelsene må rette seg direkte mot en person. Henvisning til Rt. 2010 s. 845 i den aktuelle lagmannrettsdommen viser at det dreier seg om direkte kontakt.  I Rt. 2010 s. 845 står vi overfor et tilfelle hvor lederen av utlendingsnemnda fikk gjentatt SMSer med krenkende og truende innhold.

Nærmere om det rettslige

Det følger av strl. § 1, 2.ledd, at straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. Christensen har derfor beskyttelse av så vel EMK art 10 som SP art 18 og 19.

Hans uttalelser er også beskyttet av Grunnlovens § 100. Det følger allerede av Kløftadommen Rt. 1976 s.1. at Grunnlovens bestemmelser som regulerer den enkeltes personlige frihet må ha en gjennomslagskraft som er betydelig.

Det anføres at tingrettens tolkning av utsagnene, medfører at domsresultatet kommer i strid med legalitetsprinsippet, klarhetsprinsippet og at domsresultatet krenker Jan Kåre Christensens religions- og ytringsfrihet.

Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det er fremhevet at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.

I Oslo tingretts avgjørelse er ikke de strenge krav til begrunnelse for begrensning i ytringsfriheten oppfylt.  Selv om det bare er et bøteforhold, er det ikke forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette.

Etter EMD-praksis må unntak fra ytringsfriheten undergis en restriktiv fortolkning, jf. at det må være” nødvendig”. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet - "pressing social need". Det vises til de såkalte "Spycatcher"-dommene, Serie A Nr 216, dommens punkt 60, og 217, dommens punkt 50.

I Christensens sak må dette vurderes opp imot at alle de pådømte uttalelser er hans syn på teologiske spørsmål, eller provokasjoner fremsatt mot enten ham eller hans tro.

Når Høyesteretts flertall i Kjuusdommen Rt. 1997 s 1821, finner at utsagnene ikke er beskyttet av ytringsfriheten, er dette bl.a. basert på følgende:

”Jeg kan ikke se at det av retten til å danne et politisk parti kan utledes at grupperinger som gjør dette, og ikler sine standpunkter formen av et partiprogram, skal stå fritt til å agitere for ethvert syn, uansett hvilke inngrep det måtte innebære over andre mennesker.”

For Christensen - som tufter sin rett til å komme med utsagnene, beskyttet av så vel religionsfriheten som ytringsfriheten, blir dette annerledes.  Han forfekter et syn som - om det er sjeldent nå - har stått i flere århundrer, og som ikke er uttrykk for at ”han ikler sine standpunkter formen av en religion”.

Det anføres også at uttalelsene er kommet som ledd i en offentlig debatt. En debatt som den som uttalelsene rammer også har deltatt i, og gjengjeldt.  En slik debatt er beskyttet av ytringsfriheten etter Grunnloven §100 som veier meget tungt. Å tillate ytringene fra en part og frata den som rammes av ytringene, retten til å ta til motmæle vil i seg selv stride mot ytringsfriheten

Skal strl § 390 a anvendes i denne saken, vil det bare kunne skje ved en utvidende tolking, av loven – noe som er utelukket, jf. legalitetsprinsippet  i Grunnloven § 96.

Det kommer klart frem i rettspraksis at tolkingen ikke bare må ta utgangspunkt i hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnene, jf. plenumskjennelsen i Rt-1997-1821 (Kjuus). Men man

”må også se utsagnene i lys av den sammenhengen de er fremkommet i”.

Det vises her til at utsagnene er normative, fremkommet i et bloggordskifte mellom personer som deler tro, og med referanser til ytrerens oppfatning av et felles trosgrunnlag.

Om tolkning av utsagnene sier Eggen Lov og Rett 1998 s 263:

”For ytreren blir rettsanvendelsen like lite forutberegnelig enten man ”lemper” på straffbarhetsvilkårene eller om man tolker ytringene fritt slik at de passer overens med disse vilkårene. En av hovedhensynene bak legalitetsprinsippet i norsk rett, og i allfall lovskravet EMK, er å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.

Han fortsetter senere på samme side:

”Når legalitetsprinsippet setter skranker for hvor langt i kontekstuell tolkning av straffeloven det akseptabelt å gå, ville det være inkonsekvent om domstolene skulle stå helt fritt i kontekstuell tolkning av ytringer”

Hensynet til både legalitetsprinsippet og ytringsfriheten tilsier at det er klare begrensninger i hvor langt man kan gå i å innfortolke et meningsinnhold og omstendigheter i utsagnene som ikke er direkte uttalt eller vedkjent.

Rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, er fremhevet i   Rt.  2002 s. 1618. hensynet til ytringsfriheten innebærer

”at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen”

Det vises her også til Eggen, Lov og rett 1998 s 264 hvor det fremkommer et annet hensyn:

”En fri tolkning innebærer foruten mindre forutberegnelig rettsanvendelse også større mulighet for sensur fra domstolens side av ytringer de misliker, kanskje av andre grunner enn de som ligger bak straffebudet”

Tolket som religiøse ytringer og utlegninger om Bibelens syn på gjengifte,  kan ikke ytringene dømmes. Når tingretten ser bort i fra det tolkningsalternativet, så ”skyver” man uttalelsen utenfor kjerneområdet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Rt 2002  s. 1618 Bootboysdommen er således relevant.  ”Bootboys” var en nynazistisk kamporganisasjon, som en lørdag formiddag på torget i Askim fremførte en appell med støtte til Hitler i anledning av Rudolf Hess’ 100-års dag.

”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Appellen ble avsluttet med   ”Sieg Heil- og Hitler-hilsener.”

Bootboys’ leder Terje Sjølie ble frifunnet. Uttalelsene ble funnet å være utledet av et politisk program mer enn å være konkrete trusler.  Flere av de fremmøtte var ikledd finlandshetter, og demonstrasjonen var av en militaristisk  kampfascistisk art. Uttalelsene falt foran innvandrere som gjorde sine ærend i Askim.  Christensens  uttalelser er kommer som tilsvar på handlinger som  han mener er i strid med Guds ord. Uttalelsene faller i Blogg hvor de fleste uttalelsene er svar på tiltale fra  personer som Christensen oppfatter som talerør for Torp. Sjølis uttalelser falt uprovosert overfor uskyldige mennesker.

Klarhetskravet

Enten man utvider ordlyden i loven, eller meningsinnholdet i utsagnet, kommer man i strid med klarhetskravet og legalitetsprinsippet.  Høyesterett har den 02.08.2012 avsagt en kjennelse, hvor klarhetsprinsippet blir drøftet:

Klarhetskravet har kommet til utrykk i flere avgjørelser i Høyesterett, herunder i avgjørelsen i Rt-2011-469, hvor spørsmålet var om bestemmelsen i straffeloven § 219 også gjaldt i forhold til tidligere samboere, selv om lovteksten bare omhandlet tidligere ektefeller. I avsnitt 9 heter det:

'En slik utvidelse av straffansvaret, sammenlignet med det som følger av ordlyden i § 219, må ha hjemmel i lov.

Jeg viser til Grunnloven § 96 og til EMK artikkel 7, jf. Rt-2009-780 avsnitt 21. Straffverdighet, eller andre reelle grunner som kan tale for å sidestille tidligere samboere med tidligere ektefeller, er ikke tilstrekkelig.'

Så kommer noe som er sentralt i Christensen-saken som ikke er tilstrekkelig vektlagt av tingretten

Lagmannsretten vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en begrensing av ytringsfriheten

Under avsnitt 18 kommer Høyesterett med sitt syn.

Som lagmannsretten påpeker, må utgangspunktet ved vurderingen være det krav til klar hjemmel som gjelder i straffesaker, jf. Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Det vises til Rt-2011-469 avsnitt 9, som er sitert i lagmannsrettens kjennelse.

Dette er utdypet i Rt-2012-313 avsnitt 29, der det heter:

«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»

Subsidiært – innskrenkende tolkning av bestemmelsene

Det anføres subsidiært at dersom lagmannsretten skulle komme til at utsagnene krenker privatlivets fred, etter en alminnelig tolkning av lovbestemmelsene i strl. § 390 a, og at tingretten ikke har utvidet tolkningen av utsagnene på en måte som kommer i strid med EMK art 7 og Grl. § 96, så følger det av strl. § 1, 2. ledd, at hensynet til Christensens rettigheter - og våre forpliktelser - etter EMK og SP om ivaretakelse av den enkeltes religions- og ytringsfrihet, innebære at strl. § 390 a) i tilfeller hvor religions- og ytringsfriheten krenkes, må tolkes innskrenkende.

Nr. 457: Når jeg leser igjennom denne saken mellom meg og «Pastor» Jan Aage Torp er jeg mer og mer overbevist at både politiet og domstolene overså Brynjar Melings fremstilling av saken som er åpenbart den rette og riktige!

Nr. 457:

Når jeg leser igjennom denne saken mellom meg og «Pastor» Jan Aage Torp er jeg mer og mer overbevist at både politiet og domstolene overså Brynjar Melings fremstilling av saken som er åpenbart den rette og riktige!

https://www.vl.no/nyhet/en-horebukk-dom-kan-fore-til-at-ferre-ytrer-seg-1.677271?paywall=true

http://blog.janchristensen.net/2015/09/nr-1224-vilje-til-forandring-hos-vart.html

http://blog.janchristensen.net/2016/03/nr-1400-avisen-vart-land-ber-meg.html

http://blog.janchristensen.net/2018/08/nr-2271-advokat-brynjar-meling-har-helt.html

http://blog.janchristensen.net/2018/08/nr-2272-advokat-jon-wessel-aas-med.html

Bilde av riksmonumentet Haraldshaugen i Haugesund. Apostel og Pastor Jan Aage Torp er som dette søylen i egne øyne. Ruvende, stor og mektig. 

At han skulle føle seg sjikanert av mine skriver og taler er Nonsens. 
Denne søylen står like støtt og godt uansett vær, slik også med Torp.
Dette er en mann som tåler det meste, selv ungene hans hater ham og taler åpent imot ham i den offentlige rom!
Er det noen som forsvarer ham i det offentlig rom bortsett fra ham selv? Det er ikke mange, dette er en mann som evner og vil ta støyten selv!

Jeg er da ikke noe for ham, kun et noldes og analfabet å regne med!!!!!

Hele saken imot meg er tidenes justismord.

http://justismord.janchristensen.net/2019/08/nr-452-pastor-jan-aage-torp-evnet.html

http://justismord.janchristensen.net/2019/07/nr-427-selv-en-4-aring-hadde-ikke-gatt.html

Nå har jeg fått en bot imot meg som Norske domstoler mener jeg fortjener for å ha bryte Norsk lov.

 http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-97-politiet-pa-manglerud.html

I mine øyne er det motsatt. Der er Pastor Jan Aage Torp en kriminell mann som har løyet for politiet og domstolene at han har følt seg sjikanert av meg. 

Sannheten er stikk motsatt, det var fordi jeg forkynte imot hans gjengifte at han følte seg ille berørt, ikke av noen annen grunn.

Dessverre så gjorde politiet og domstolene enn slett jobb.

http://justismord.janchristensen.net/2018/02/nr-230-politiet-pa-manglerud-har-begatt.html

Men siden det ble rettsak, så mener jeg i selve argumentasjonen og selve jusen.

Så er det kun og alene min advokat Brynjer Meling som jeg gir en innertier.

Bilde av min advokat Brynjar Meling.

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-138-advokat-brynjar-meling-sitt.html

Alle andre får karakteren stryk. Her er noen artikler og linker til hva som er skrevet før av og om Brynjar Meling.

Nr. 409:

Det er temmeligåpenbart at min Advokat hadde helt rett i sin argumentasjon i retten da han hevdet at det var helt feil lovanvendelse brukt imot meg av påtalemakten for å få en dom som da også er feilaktig!

http://justismord.janchristensen.net/2018/12/nr-390-avisen-vg-avslring-av-det.html

Bilde av Jon Wessel-Aas som sa bl.a. følgende: «Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.» dessverre forkastet Høyesterett denne anken, i dag kan de egentlig ikke dømme noen for noe hva de skriver på nettet da lovene ikke er tilpasset den tid vi lever i i dag.

Dette skriver avisen VG.

Justisminister Tor Mikkel Wara jobber for å stoppe personer som netthetseren Ivar Underberge. Wara Ser på fengsels-straff for netthets.

Eksperter kritiske etter netthets-sak: – Lovverket henger ikke med.

– Kan du garantere at noe vil bli gjort for å stoppe personer som Ivar Underberge?

– Jeg kan ikke garantere hvordan enkeltsaker blir behandlet. Det er politiet og domstolen som må behandle disse. Når det er sagt ønsker vi å ta fatt i denne type kriminalitet. Disse eksemplene som VG har presentert er alvorlige. Det er ikke alltid at lovene og praktiseringen av lovene henger med på teknologien, og da må vi gjøre noe, sier han.

(Sitat slutt.)

Dommen imot meg var et falskneri, da den ikke har noe innvirkning på noe. Det var akkurat det som min Advokat Brynjar Meling påpekte. Som viser i dag både med meg, og andre forhold på nettet at han hadde rett.

Jan Aage Torp som sier at politiet gjorde en god jobb. Dette er bare «pølsevev», det var dommerne fra Oslo Tingrett Malin Strømberg Amble og Øystein Hermansen fra Borgarting Lagmannsrett som «flettet» inn det som jeg ble dømt for da i retten kom det frem at siktelsen ikke hold vann!

Her er løgn, løgn og atter løgn alt dreier seg om i saken imot meg og den Himmelske blogg for å få meg dømt.

Politiet stoler blindt på Torp, noe som jeg overhode ikke gjør da han er en notorisk løgner og elsker å fabrikkere historier. Han mener at det er ikke jeg som sender falske brev i hans navn. Hvorfor har de ikke spurt meg? Stole blindt på Torp vil jeg ikke anbefale noen. Skjønner ikke heller hvorfor han drar meg inn i dette med falske brev. Jo, jeg skjønner det, han har meg på hjerne som alle syndere har når de har fått et sting i sitt hjerte over hva jeg har forkynt!

Dette må være århundrets løgn!

1.)  Skyldspørsmålet er vanntett, når det er Torp og hans allierte som har skrevet fem ganger mer enn meg både i verbale ord og utrykk.

Samt i mengde, er det skrevet garantert fem ganger også mer enn hva jeg har skrevet.

2.)  Bevisførselen i rettsaken var ala Kongo og Nord Korea. Da blir Jan Aage Torp påstand rett og slett løgn.

Joh.e. 8. 44 I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

3.)  Lovanvendelsen er også så som så, når alle andre sier at det er feil lovanvendelse.

Torp skriver videre: "Først og fremst er trippel-dommen en seier for våre predikant-kollegaer som daglig blir hundset og mobbet av angjeldende blogger.»

Det er underlig hvordan Torp kan både lyve og fabrikkere da jeg ikke har hetset noen forkynnere. Dernest så skriver jeg ikke om forkynnere hver dag, men innimellom tar jeg opp ting der oppadgiftede blant forkynnere hater Torp åpenbart!

Sluttkommentar:

Det ser ut som dette med lovanvendelse som er brukt imot meg og den Himmelske blogg, er det som denne saken vil være det avgjørende, til slutt!

Det blir spennende om vi vinner frem med denne argumentasjonen. Dette skriver min advokat Brynjar Meling til Norsk Høyesterett:

Feil lovanvendelse, strl. (1902) § 390a

Som retten i nest siste avsnitt på side 6 i dommen helt korrekt fastslår, har Norges Høyesterett ikke behandlet saker som gjelder strl. § 1902 § 390a (gjentatt i strl. (2005) § 266) i forhold til blogginnlegg eller annet, allment tilgjengelig materiale på internett.

Det anføres at lagmannsrettens lovanvendelse er feil, fordi det via internett å gjøre ytringer fornærmede finner krenkende tilgjengelig for en vid og ubestemt personkrets evt. må anses som en æreskrenkelse, ikke som «ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd å ha krenket en annens fred». Æreskrenkelser er ved ikrafttredelsen av strl. (2005) – i motsetning til videreføring av tidligere § 390a – gjort straffrie. Korrekt lovanvendelse ville ha medført straffrihet for ankende part, strl. (2005) § 3, jfr. siste avsnitt på side 5 i lagmannsrettens dom.

Strl. (1902) § 390a og strl. (2005) § 266 tilsikter etter sin ordlyd å beskytte fornærmedes «fred», ikke hans æresfølelse. Strl. (1902) § 246 rammet den som krenket «en annens æresfølelse» § 247 den som skadet «en annens gode navn og rykte» eller som ytret noe som var egnet «til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Både egen æresfølelse og omdømme i andres øyne er – som ordlyden klart viser – noe annet enn og vesensforskjellig fra fornærmedes «fred».

Av Grl. §§ 96, 1. ledd jfr. 113 og EMK art. 7 følger et klarhetskrav for så vidt gjelder lovhjemmel for straff. Lagmannsrettens lovanvendelse bærer– ut fra en følelse av straffverdighet – preg av å være en sterkt utvidende tolkning av strl. (1902) § 390a. Dvs. en for straffebestemmelsers del grunnlovs- og EMK stridig tolkning, anvendt for likevel å kunne ramme handlinger og ytringer som tidligere ble rammet av strl. (1902) §§ 246 og 247, etter at disse ikke ble videreført i den nye straffeloven, samt iflg. bestemmelsen i strl. (2005) § 3 skal lates straffrie også ved pådømmelse av eldre forhold etter lovendring.

Videre fastslår både Grl. § 100 og EMK art. 10 prinsippet om ytringsfrihet. Opphevelsen av de eldre straffebestemmelser vedr. æreskrenkelser må sees i lys av dette: Også ytringer som er ubehagelige, kontroversielle, til og med krenkende og sårende skal som det store og generelle utgangspunkt være straffrie. Når ytringene da heller ikke er rettet direkte til fornærmede – det hadde jo stått pastor Torp helt fritt helt å unnlate å lese akende parts blogg – og ikke påtvinges ham personlig på noe som helst vis, anføres det å være dobbelt konvensjons- og grunnlovsstridig å anse ytringene i Christensens blogg for straffbare uten å være beskyttet av ytringsfriheten.

Det anføres altså for det første å være i strid med klarhetskravet å tolke strl. (1902) § 390a utvidende på det vis lagmannsretten gjør, og for det andre at innholdet i de ytringer Christensen har kommet med ligger innenfor hva ytringsfriheten omfatter. § 390a kan uansett ikke innebære at ytringer som kanskje kunne, men ikke lenger kan straffes som ærekrenkelser i stedet straffes som krenkelse av en annens fred. En slik praksis blir etter ankende parts syn en uthulning og en omgåelse av et klart lovvedtak.

HR-2016-1015-A er ikke relevant i forhold til saken mot Christensen. I HR-2016-1015-A var det tale om en helt annen type straffbart forhold, hvor ordlyden i den aktuelle bestemmelsen også helt klart tar sikte på å omfatte et flertall av tenkelige modus, jfr. bl.a. at ordlyden omfatter påvirkning av fornærmede via tredjeperson («hans nærmeste»). Rt. 2010 s. 845 gjelder handlinger klart innenfor strl. § 390a, i og med at det var tale om (en eksepsjonelt stor mengde) emailer direkte til fornærmede.

De øvrige domsreferansene i lagmannsrettens dom eliminerer ikke behovet for en klargjørende vurdering av riktig rettsanvendelse gjennom en prejudikatdom av Norges Høyesterett.

Kontroversielle ytringer om navngitte personer, så vel angrep på livssyn som livsførsel, florerer på internett. Det at ytringer rettet til allmenheten kommer også den omtalte til kunnskap og kan falle denne tungt for brystet, må ikke bli en omveg til likevel å kunne straffeforfølge ytringer som lovgiver – klokt eller uklokt – ved vedtagelse og ikraftsettelse av ny straffelov med bred penn valgte å avkriminalisere.

Skal enkelte slike ytringer på nytt kunne straffes, er det etter vår rettsorden en lovgiveroppgave evt. å vedta nye hjemler for dette, under iakttagelse av de krav om ligger i Grunnloven, EMK og evt. andre relevante konvensjoner. At påtalemyndighet og domstoler legger andre hjemler på strekk for å ramme noe man – med rette eller urette – finner straffverdig, er nettopp hva Rt. 1952 side 989 – telefonsjikanedommen – innebærer at ikke skal finne sted.

Avslutnings påpekes også at så vel strl.(1902) § 390a som strl. (2005) § 266 mangler tilknytning til en provokasjons- og retorsjonshjemmel, slik man i strl. (1902) hadde i forhold til §§ 246 og 247, i form av strl. (1902) § 250. At heftige meningsytringer – så vel kun to parter i mellom som i det offentlige rom, f.eks. internett – hyppig forekommer nettopp i form at ytring og motytring, er et reellt hensyn som viser hvor viktig det er at slike forhold som striden mellom Jan Kåre Christensen og Jan-Aage Torp vurderes etter balanserte lovbestemmelser som er ment å regulere nettopp slike forhold, og ikke etter en hjemmel som har en helt annet historikk. Og ikke minst (i hvert fall opprinnelig) et helt annet formål.

(sitat slutt).

Det samme har advokat Jon Wessel Aas sagt ved flere anledninger. Her er noe av hva Wessel Aas har svart journalister:

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor.

Ja til høyesterett.

Mediretts- og ytringsfrihet ekspert, advokat Jon Wessel-Aas mener at uttalelsene til Christensen ikke er straffbare.

-       Det spesielle i denne saken er at man bruker straff etter en straffebestemmelse som i alle fall historisk og i sin kjerne skal ramme de mer direkte fredkrenkelser, sier han.

Wessel Aas mener det er mer naturlig å vurdere om blogginnleggene er ærekrenkelser?

Han viser til at Stortinget har en intensjon at ærekrenkelser skal være en sak mellom partene og derfor må forfølges gjennom sivilt søksmål med krav om erstatning.

Slike saker er ikke lenger en sak for politiet og påtalemyndigheter.

I prinsippet innebærer lagmannsrettens syn også pressens alminnelige publikasjoner kan straffeforfølges etter bestemmelsen om fredkrenkelser.

Han ser gjerne at Høyesterett tar tak i saken.

-       Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-4-medierettsadvokat-jon-wessel-aas.html

 http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-73-hvis-dommen-i-fra-tingretten-imot.html

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-103-eksklusivt-intervju-pa-den.html

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-122-hvis-den-uriktige-og-fabrikkerte.html

http://justismord.janchristensen.net/2018/02/nr-241-min-advokat-brynjar-meling-har.html