torsdag 3. mai 2018

Nr. 310: Hekseprosessene og saken imot meg Jan Kåre Christensen har flere slående likheter, bl.a. at den urett som blir begått er så få som står opp og forsvarer og tar til motmæle imot!

Nr. 310:
Hekseprosessene og saken imot meg Jan Kåre Christensen har flere slående likheter, bl.a. at den urett som blir begått er så få som står opp og forsvarer og tar til motmæle imot!


Bilde av ei heks som ble brent på bålet. 
Hun ble fremstilt som noe helt annet enn hun var. Som regel var dette Gudfryktige kvinner som hadde et buskap fra Gud, som ble holdt nede og til slutt tatt livet av.
Slik er det med meg også, de tillegger meg hele tiden synspunkter og meninger som er helt fjerne fra meg.
Jeg har f.eks. aldri hatt en agenda av personforfølgelse imot Jan Aage Torp. Har aldri noen gang oppsøkt ham gjennom hele mitt liv, har kun vært ute en gang på kafè med ham og et møte med ham en gang. 

Det er egentlig en «hekseprosess» imot meg og den Himmelske blogg satt i stand i fra Oslo politiet, domstolene her i Norge og narreapostel Jan Aage Torp!
Hele prosessen imot meg og den Himmelske blogg bygger på løgn, løgn og atter løgn. Da av mennesker som selv er fulle av hat og annet temmelig åpenbart.

Slik som meg som nå er blitt forfulgt av både politiet og domstolene i Norge fra tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Så ser en på ting på en annerledes måte. En sak som jeg kjenner meg igjen i er hvordan det måtte være å bli utsatt for denne såkalte Hekseprosessene som vare vel i noen hundre år fra 1400 tallet opp imot 1700 før den tok slutt.
Nå lever vi i 2017 og de levde for 300 – 600 år siden og mye har forandret seg siden da. Hva jeg har gått og går igjennom rent fysisk kan ikke sammenlignes. Disse for en god del åndsfylte og fine troende kristne damer ble tatt livet av på nesten verst mulig måte med å bli levende brent!
Det ble begått en stor urett imot disse damene, og det blir begått en stor urett imot meg!
Hva var denne såkalte hekseprosessen?
Fra Wikipedia: Hekseprosessene eller trolldomsprosessene er betegnelsen på et historisk fenomen i Europa, fra om lag 1420 til rundt 1750. Prosessene innebar rettslig forfølgelse av mennesker som var blitt beskyldt for såkalt trolldomskriminalitet i en eller annen form. Forfølgelse var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630. Prosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller denne type kriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.
(sitat slutt).
Skal ikke gå inn på selve hekseprosessene eller trolldomsprosessene, da det er mangel på støtte og det å få hjelp som åpenbart til tiders fantes.
Det som er så trist, også hva jeg erfarer. Det er at støtten er til tider så liten og marginal, da får dette lov å fortsette. Det synes jeg er meget trist og alarmerende at de som er uskyldige dømt, får så liten hjelp. Eller for å si det på en annen måte, straffen står ikke i forhold til hva som en blir beskyldt for å ha gjort!
Jeg skal ikke la denne artikkelen bli så alt for lang. Men jeg prøver med denne artikkelen å komme litt under «huden» på hvorfor slike prosesser som hekseprosessen og et regelrett justismord på meg kan gå an og så få reagerer.
Dette skriver Arnfinn Pettersen som er redaktør i Humanist:
                           
Hekseprosessene er en av de mest omtalte begivenheter i Europas historie. All omtalen er dessverre ikke like presis. Pax leksikon anslo i sin tid at mellom ni og 30 millioner hekser havnet på bålet eller ble tatt livet av på andre måter. Hvilket innebærer at det må ha stått en heks og brent mer eller mindre kontinuerlig på hvert torv Europa rundt.
Dette er, for å si det forsiktig, en overdrivelse. Dagens hekseforskning opererer med 40 - 50 000 ofre, de mest radikale strekker seg til 100 000. De langt fleste mennesker i Europa, selv i hekseprosessenes verste perioder, så aldri noen heks bli brent. Og ikke hadde de muligheten til det heller.
Ivrige nordmenn
Andre utbredte forestillinger er at heksebrenningen hører middelalderen til. Det gjør den ikke. Det var primært på 1500- og 1600-tallet at heksebålene ble tent. Mange lever også i den tro at Norge i hovedsak ble spart for disse grusomhetene. Det ble vi ikke. Med i overkant av 300 mennesker på bålet var vi blant de ivrigere heksebrennerne. Isolert sett var Finnmark et av de verste områdene overhodet.
Den mest bisarre forestillingen om hekseforfølgelsene, som ligger i bunnen for Pax leksikons friske tall, har sitt opphav hos den britiske egyptologen og folkloristen Margaret Murray. I 1922 hevdet Murray at heksene var medlemmer av en hemmelig hedensk sekt, som førte videre en urgammel førkristen fruktbarhetsreligion.
Denne forestillingen - som langt på vei aksepterte de gamle heksejegernes syn på heksene, om enn med omvendte fortegn - ble svært utbredt og lever fortsatt videre blant paganister og noen feminister - lenge etter at den ble diskreditert av forskningen.
Norges mest kjente sak
At man har fått et mer realistisk anslag på tallet, innebærer ikke at prosessene ikke var fryktelige. For den som ble rammet var det en like grusom skjebne. Nils Gilje - professor i filosofi og tilknyttet Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved Universitetet i Bergen - tar i boken Heksen og humanisten for seg én av disse enkeltskjebnene.
7. april 1590 ble Anne Pedersdatter brent på bål på Nordnes i Bergen. Hun var anklaget for å være heks, og ble funnet skyldig av en rekke av Bergens fremste menn. Det er Norges kanskje mest kjente heksesak.
La det med en gang være sagt: Nils Gilje har skrevet en utmerket bok. Det er i det hele tatt gode tider for hekselitteraturen hertillands. I fjor kom Rune Hagens Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse - en utmerket innføring i hekseforfølgelsene, med særlig vekt på Norge. Hagen har forøvrig vært fagkonsulent på Giljes bok.
Heksen og humanisten er delt i tre. I den første delen presenterer Gilje oss for saken mot Anne Pedersdatter og for byen hvor saken fant sted. Den andre tar for seg Annes mann, Absalon Pederssøn Beyer, en av samtidens fremste humanister her til lands. Den tredje delen behandler hekselæren - demonologien - og tolkninger av den.
Innfule bergensere
Gilje viser at forestillingen var dypt rotfestet i befolkningen, at forestillingen om onde trollfolk var svært utbredt. Anne Pedersdatter og hennes mann delte selv denne troen - ja, Anne anklaget, før hun ble tiltalt som heks, en navngitt kvinne for hekseri.
Å forstå de som ble brent kun som ofre for en ond ideologi tvunget nedover dem ovenfra blir derfor for enkelt. Hekseprosessene hadde ikke vært mulig uten en bred folkelig aksept for tanken om ondsinnet trolldom.
Men det var først når øvrigheten overbeviste seg selv om at trollfolk stod i ledtog med fanden sjøl at heksebålene ble tent. Tidligere hadde denne øvrigheten, hvilket vil si presteskap og embetsstand, demmet opp for hevngjerrigheten.
Nå gav de den fritt utløp, samtidig som de selv - overbevist som de var om at en sammensvergelse av Satans tjenere undergravde det i utgangspunktet skjøre samfunnet - stirret rundt seg med paranoide blikk.
Eliten var med
Eliten bidro til hekseforfølgelsene med forestillingen om at onde trollfolk var Satans håndlangere. I henhold til denne forestillingen, den såkalte demonologien, eksisterte det i det skjulte en sammensvergelse av mennesker, i hovedsak kvinner, som hadde inngått en pakt med Djevelen.
Disse heksene utøvde skadevoldende trolldom rettet mot mennesker og dyr, de tok del i heksedanser og heksesabatter og de hadde beseglet pakten med å ha sex med Djevelen.
De levde blant oss som vanlige mennesker, men i det skjulte spilte de sin rolle i Satans renkespill. De var fiender av alt som var godt og de fortjente bare én skjebne - døden. For sa ikke selveste Bibelen at man ikke skulle la en trollkvinne leve?
Gilje presenterer oss for elitens verdensbilde via Annes mann. Absalon var utdannet fra København, hvor han under studiene bodde hos selveste biskop Peder Paladius, en av Europas fremste teologer og en iherdig motstander av trollkunst og hekseri.
Det er meget mulig at det var der Absalon traff Anne, som kan ha vært i tjeneste hos biskopen. Geble Pederssøn, Absalons fosterfar og biskop i Bergen, sørget for at han fikk fortsette sine studier i selveste Wittenberg. Her studerte Absalon under Philipp Melanchthon, en av reformasjonens fremste profiler.
Hekseri og astrologi
Absalon var med andre ord vel studert i den tidlige protestantismens lære og verdensbilde, hvilket inkluderte troen på hekser og trollfolk og, fascinerende nok, en dyp interesse for astrologi og tolkning av skyformasjoner - det siste var en av Absalons spesialiteter.
Giljes redegjørelse for dette magiske verdensbildet er et av bokens mest fascinerende partier. Melanchthon - som var reformasjonens praktiker, der Luther var ideologen - var selv svært opptatt av astrologi og læren om guddommelige tegn i naturen.
Absalon returnerte, sammen med Anne, til Bergen i 1552. Her levde han frem til sin død i 1575, først tilknyttet Katedralskolen, fra 1566 som slottsprest på Bergenhus. Men det kanskje viktigste han gjorde var å skrive dagbok, et skrift som er en viktig kilde til kunnskap om Bergen på 1550- og 1560-tallet.
Gilje bruker Absalon primært som en innfallsvinkel til å forstå samtidens magiske verdensbilde. Vi får ikke så mye grep om Absalon selv, men til gjengjeld et godt bilde av en akademisk elite som var overbevist om trollfolkenes eksistens og farlighet.
En viktig grunn til at de var særlig farlige akkurat “nå” var at de tidlige protestantene hadde sterke endetidsforventninger. Antagelig tolket de heksenes økede aktivitet, som man fikk kjennskap til gjennom det økende antall rettssaker, som et tegn på at dommedag var like om hjørnet.
Et disiplineringsprosjekt?
I siste del av boken gir Gilje en innføring i demonologien, som er god, og en redegjørelse for sitt teoretiske perspektiv, som ikke er fullt så godt. Gilje vil gjerne lene seg på Michel Foucaults disiplineringsbegrep og tolke den lærde demonologien som et ledd i elitens disiplinering av folket.
Som han selv innrømmer, er det flere problemer med dette, som at hekseprosessene kommer for tidlig i forhold til Foucaults modell.
Trodde på det selv
Min primære innvending er at det med et slikt perspektiv er lett å gjøre demonologien til et instrumentelt ledd i en prosess, heller enn et religiøst og kulturelt fenomen i seg selv.
Ikke at Gilje ser for seg at den er et vedtak fra den hemmelige komiteen som styrer historiens gang, slik en uvillig lesing av Foucault lett kan gi en følelse av at han så for seg. Men noe av kraften i demonologien som idé og, ikke minst, som trosforestilling, blir borte på veien.
Alt tyder på at eliten selv trodde de kjempet en kamp mot de ondeste av krefter, krefter som hvis de ikke ble bekjempet ville ødelegge alt godt i verden. Slik sett er hekseprosessene et godt eksempel på hvor galt det kan gå når konspirasjonsteorier får feste i maktens midte.
Giljes teoretiske utlegning bærer tydelig preg av at han ikke helt får kart og terreng til å stemme, den er da også så full av forbehold at det blir litt komisk. Kanskje burde han ha spart akkurat denne delen til en artikkel? Dette er likevel en liten innsigelse, og hans diskusjon med seg selv er både svært interessant og forbilledlig åpen og kritisk.
Hele den teoretiske utlegningen virker litt som et forsøk på legitimere en konklusjon som Gilje selv opplever som en smule vovet: At hvis Anna selv trodde at trollfolk kunne skade andre ved magiske midler, noe hun gjorde, og hvis hun selv trodde at hun var i stand til å skade andre, så var hun, i subjektiv forstand, skyldig i hekseri.
Nå er det ikke noe som tyder på at hun trodde hun selv hadde slike evner, så Gilje lar tvilen komme henne til gode, men tolkningen er rimelig nok.
At man på denne måten argumenterer for betydningen av å se historiske begivenheter i lys av samtidens verdensbilde (eller kanskje heller verdensbilder) innebærer ikke å ta steget ut i relativismen.
I mine øyne er det uproblematisk å hevde at Anna, gitt at hun hadde opplevd seg selv som heks og handlet som det, ville vært skyldig i hekseri i henhold til samtidens juridiske og teologiske forståelse og samtidig holde på at denne forståelsen, ikke minst den juridiske delen av den, og konsekvensene den fikk er aldeles forkastelige. Det er som Gilje påpeker forskjell på å forstå og å forsvare.
Offer eller “heks”?
Gjennom Giljes analyse fremstår Anna som noe mer enn et offer. Hun blir et handlende individ i sin samtid. Spørsmålet blir så hvordan hun handlet og utfra hvilke motiver.
Gilje spør seg selv om Anna Pedersdatter var på det rene med at andre trodde at hun hadde den slags evner som hun ble dømt for. Han anser det som sannsynlig. Spørsmålet blir da om Anna spilte på andres frykt for henne for å oppnå sine ønsker.
Gilje konkluderer med at dette er trolig og at hun i så fall spilte et farlig spill, et spill som til slutt ble i farligste laget.
(sitat slutt).
Sluttkommentar:

Men hvorfor er det så få som stille opp for disse såkalte heksene og meg? Svaret er meget vanskelig å gi, da unnfallenheten og feigheten er så enorm stor!
Vi leser at det var grunner for at hekseprosessen fikk foregå: «De er innfule, hevngjerrige, uopplyste og tyr lett til vold. Kombinert med forestillingen om at det blant dem lever mennesker som, med magiske virkemidler, kunne kaste sykdom og død på dem, deres kjære og deres barn, er dette en eksplosiv mikstur.»
Vi leser at det var en form for frykt og mye annet som gjorde at denne forferdelige og stygge prosessen kunne foregå. Slik er det også med meg, det er frykt og mye annet som gjør at så få, om det er noe som orker og vil stå opp for meg og den Himmelske blogg!

Har mye mer egentlig å komme med, men får stoppe her. Det er mer enn nok av synspunkter og ting i denne artikkelen til å fundere og grunne over på langt tid!
Relaterte linker:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar