torsdag 3. mai 2018

Nr. 309: I Sverige og Danmark sitter «Pastorer» i fengsel for mindre «demon-utdrivelse» enn hva Jan Aage Torp og hans tidligere kone Ann-Christin Düring Woll (tidligere Torp) har gjort, hvorfor får de immunitet av Oslo politiet?

Nr. 309:
I Sverige og Danmark sitter «Pastorer» i fengsel for mindre «demon-utdrivelse» enn hva Jan Aage Torp og hans tidligere kone Ann-Christin Düring Woll (tidligere Torp) har gjort, hvorfor får de immunitet av Oslo politiet?


Faksmile av Jan Aage Torps blogg den han er klar til kamp, nå er det ikke meg og den Himmelske blogg som får unngjelde. Men en av de få som til dels har forsvart meg og den Himmelske blogg, Vebjørn Selbekk. Torp elsker kamp, uansett bare det er kamp. Skriften sier at Guds folk og Jesu disipler søker fred, men Torp er motsatt, han søker strid, konflikter og kamp.
Matt. 5. 9 Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.
Slike ting er et fremmedord for Jan Aage Torp, han skal i sentrum, være i strid og får tilfredsstilt sine egne abnorme lyster med å drive ut demoner og leve i hor, så er Torp i sitt ess.
Mannen er selvfølgelig ikke ledet av Gud, men av forførende Ånder som pisker han «inn» hver dag til å drive på med det han gjør!


Jeg har anmeldt Jan Aage Torp, Ansgar Braut og Torodd Fuglesteg, men har ikke oppnådd noe da de har fått immunitet av Oslo politiet, for å kunne få tatt meg og få meg dømt! Som åpenbart har vært deres hovedmål!

Går en inn i Jan Aage Torps virksomhet, hva han har holdt på med de siste tredve årene. Så er det drøssevis med skadeskutte mennesker som ligger i hans vei.
På mange måter kan en si at han nesten har skyte med et maskingevær og rammet alle mennesker som har kommet i kontakt med ham.
De ligger i dag som utslåtte mennesker, som dessverre er et visst kjennemerke på dagens karismatiske forkynnere, Jan Aage Torp bare bekrefter dette!

Det som er det aller tristeste, er at det har gått hardest ut over hans egne barn som han har fått til å gjøre det meste. Samt de har blitt vant med en Far som har jevnlig, opp til syv ganger om dagen drev demoner ut av sine egne barn.
I andre land som Sverige og Danmark sitter såkalte Pastorer og forkynnere inne for år for langt mindre forhold enn hva Jan Aage Torp og hans tidligere kone Ann-Christin Düring Woll (tidligere Torp) har gjort, hvorfor får de immunitet av Oslo politiet er det store, store spørsmålet?

Hans egne barn har også gått ut og offentlig skrevet om dette, selv om den virkelige sannheten er langt tøffere av alle historien jeg har hørt om denne mannen. Han har endog slept mennesker ut av møtelokale, forbannet de og «drevet» demoner ut av dem. Som bare forteller at han selv er åpenbart styrt eller innfiltrert av slike åndsmakter selv!

Hva har Torps agenda vært de siste tredve årene?

1.)  Berike seg selv åpenbart når han t.o.m. kan loppe syke personer for millionbeløp.

2.)  Få leve i synd og horeri når han blir skilt, det første han gjør er nærmest å kaste seg i armene på ei ny dame som er på alder med hans egne barn.

3.)  Abort kamper, imot barnevernet og den Himmelske blogg. Torp er som født til kamp, bare det er en form for kamp, er Torp klar. Hans store kamp nå er imot avisen Dagen og dens redaktør Vebjørn Selbekk. Kamp uansett elsker Jan Aage Torp.

4.)  Demonutdrivelse av mennesker, sågar sine egne barn har vært noe av det store for Torp. Faktisk er det så mye stoff jeg har om Torp og hans tidligere kone som jeg mener at hvis disse «pastoren» i Sverige og Danmark sitter i dag i fengsel. Hva da med Jan Aage Torp og hans tidligere kone Ann-Christin Düring Woll (tidligere Torp)? De har gjennom sikkert 20 år drevet ut demoner av sine egne barn med opptil 7 demonutdrivelser om dagen. Tar vi med at Jan Aage Torps svigerfar er dømt i Tønsberg Tingrett for overgrep imot gutter på misjonsmarken. Så er det hva Torps barn har gått igjennom mer enn hva noen barn skal få gå igjennom. At disse barna klarer seg så godt er ikke noe annet enn et Guds under, eller at Gud på tross alt har velsignet familien Torp. Ikke p.g.a. Jan Aage Torp og hans tidligere kone Ann-Christin Düring Woll (tidligere Torp). Men ikke minst p.g.a. Jan Aage Torps foreldre som la ned sine liv på misjonsmarken, noe også hans svigerforeldre gjorde. Dessverre så levde ikke Torps svigerfar slik en forkynner skal leve, mens hans kone gjorde det. De ba, jeg tror at på tross av dette så har Gud vært med og beskyttet disse barna. For det er tross alt godt å se at de klarer seg tålig bra på tross av de overgrepene som de er blitt utsatt under oppveksten.

Avslutter her, da det som Jan Aage Torp gjorde med å anmelde meg og den Himmelske blogg var totalt ubibelsk. Da Torp og jeg og alle andre som troende står i en åndskamp, det skjønner ikke verdens mennesker seg på!

Anmelde og få inn verdslige er siste utvei, men få inn menigheten, åndelige mennesker som kan være til hjelp og velsignelse. Slike ting som vi andre troende setter umåtelige stor pris på, og som vi har levd etter. Dette er noe Jan Aage Torp åpenbart har ingen aning om.
At han kaller seg selv for apostel er så nedrig og uverdig det er mulig å komme. Mannen er så langt i fra å være apostel, hyrde og pastor det er mulig å komme. At han ikke har sluttet som forkynner for lenge siden, viser bare vel at han er åndelig blind, forført og villeder andre inn i den samme «møkka»!
Det er derfor han er en forbruker av mennesker, langt Jan Aage Torps virksomhet de siste tredve årene ligger det slagne og «oppbrukte» mennesker overalt! Det er som en «slagmark» da Torp egentlig kriger imot alt og alle, at han kom med en fiktiv anmeldelse av meg og Den Himmelske blogg da han hatet min forkynnelse. Det er ikke noe å lure på lengre, det ligger åpent for alle og enhver som vil se sannheten i øynene.

 


 – Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.


Ordene runger fortsatt i hodet mitt innimellom. Jeg var knapt 11 år da jeg ble sendt på Faderhusets sommerleir i Danmark. Storebror ble torturert, og jeg ble lært opp til å gjemme meg, ofre livet for saken og redde de som ble kidnappet.
Sommerleiren skulle forberede oss på endetiden og på å kjempe kampen for Jesus. Lederne var overbevist om at endetiden var nær. Vi måtte derfor trenes opp til å bli soldater. Jeg var i gruppen for de yngste. Midt på natten ble vi vekket med skrik og rop om at en av deltakerne hadde blitt kidnappet. Vi fikk ikke engang en lommelykt for vi alene ble sendt ut i skogen for å lete etter deltakeren som var blitt kidnappet.
Videre lærte vi hvordan vi skulle gjemme oss for å ikke bli sett av de som kom for å ”ta oss kristne”. På leiren ble jeg lært opp til en virkelighetsforståelse som sa at verden ville oss vondt.

En dag ble vi stilt opp på en linje. De autoritære lederne fortalte oss med sterke ord at hvis vi noen gang ble kidnappet, skulle vi dø for saken. Vi skulle dø for Jesus. ”Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.” skulle vi si. Vi øvde på det sammen. Lederne spurte oss en etter en, og vi måtte svare med strak rydd. Jeg var klar. Som elleveåring var jeg klar for å dø for saken.
Litt senere kom pappa glad hjem fra Zambia. Han var gira og engasjert; demonutdrivelse sto på planen for Oslokirken. Mamma prøvde å få meg til å bli hjemme, sa jeg ikke kunne gå glipp av skole, men vi visste alle at to uker skole ikke betydde så mye for en skoleflink 7. Klassing.
Reisen var lang, og plutselig satt jeg alene på et rom med jordgulv og en afrikansk dame. Hun ba meg puste i avispapir rullet sammen som et kremmerhus. Jeg hørte skrik og jammer overalt, men gjorde som jeg ble fortalt. Jeg pustet og gråt. Jeg var redd. Jeg skalv. Da vi var ferdige krysset hun av på en liste med ulike demoner jeg hadde i meg, sjalusi var en av dem. Hun sa jeg måtte komme tilbake for flere demonutdrivelser. Mamma avverget det.

Da jeg gikk ut møtte jeg synet av en skrikende afrikansk dame som løp ut på plassen og rev av seg klærne. Da jeg gikk gjennom gangene så jeg mennesker jeg trodde jeg kjente fra Oslokirken oppføre seg som andre mennesker. De var voldelige, øynene rullet og de skrek.
En tid senere brøt jeg ut. Jeg hadde dratt til en av mine søsken for å være der en stund; jeg var for redd for pappa. Jeg ville ikke være med lenger. Jeg ville ikke bli drevet ut demoner av. Jeg ville ikke bli tvunget på møter og bønnemøter hver uke. Jeg var redd.
En kveld satt mamma ved siden av meg. Hun så at jeg aldri klarte å senke skuldrene; konstant anspent. Hun så på meg og sa “Christine, vil du at vi skal flytte?”. Jeg kjente trykket lette og sa ja. I flere år etterpå våknet jeg av mareritt i kaldsvette. Jeg trodde jeg så demoner. Overalt. Jeg følte meg aldri trygg.

Det tok nesten tre år før jeg havnet på legevakten. Storebror mistenkte en punktert lunge, det viste seg å være et panikkangstanfall. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Jeg klarte ikke puste, jeg hadde vondt og jeg var redd. Like før panikkangsten kom hadde jeg sett en afrikaner.
Det tok meg fire år før jeg sluttet å gå av bussen hver gang jeg så en person av afrikansk opprinnelse. Jeg var redd de skulle kaste forbannelser på meg. Redd de skulle angripe meg. Jeg hadde PTSD, også kjent som posttraumatisk stresslidelse. Jeg ble behandlet ved NKVTS, norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress.
Jeg trodde ikke lenger. Jeg ville ikke tro. Jeg forstod ikke at Gud var kjærlighet. Jeg forstod ikke at kristendommen ikke omhandlet skam, synd, prestasjonsangst og lidelse. Jeg forstod ikke kjærlighetsperspektivet.
Sakte men sikkert begynte jeg å forstå. Jeg begynte i Ten Sing gjennom KFUK-KFUM og ble gitt muligheten til å utvikle meg som menneske uten å være redd for å tråkke feil. Jeg sang i kor. Jeg var med å lagde dramastykker. Jeg var kreativ. Jeg begynte å finne ut hvem denne Christine er. Og hvem denne Gud er.

I senere tid har jeg møtt mennesker som så menighetslivet jeg var en del av utenfra. De så meg på skolen og blant venner. De har sagt at de skjønte det som skjedde ikke var bra, og jeg er glad de forstod. Men hvorfor ble ingenting gjort? Hva skal til for at lærere, foreldre, venner, barnehagelærere, helsesøstre osv. i samfunnet vårt i dag faktisk skal si fra når de skjer noe de ikke tror er bra? Dette handler ikke kun om religion heller, dette er på en generell basis.

Vi er nødt til å lære oss å si fra.

Det er ikke greit at barn skal være redd for skyggen av skrivebordstolen på natten fordi pappa sa jeg så demoner. Det skal ikke skje. Vi må lære oss å tørre å bruke stemmen vår. Tørre å si fra. Jeg utfordrer skolen, politikere, imamer, pastorer, prester, diakoner, ungdomsarbeidere – lista er lang – til å tørre å si fra. Til heller å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

Barn skal få lov til å være barn.

Min bror, Anders Torp, har gitt ut boken Jesussoldaten. Jeg har vært bidragsyter og stolt lillesøster. Jeg støtter han i det han har sagt og gjort, tro på avveide. Troen min står enda fast, på tross av alt som har skjedd. Jeg tror det handler om at jeg fant et miljø der jeg kunne lære om Gud på en ny måte. En Gud som rommer hele mennesket og som ikke baserer seg på skam eller frykt. Som barn var jeg redd for helvete, demoner og det å tråkke feil. Min far var mitt store forbilde, og føttene mine prøvde så godt de kunne å følge hans fotspor.

Jeg er takknemlig for at jeg i dag ikke følger hans fotspor. Jeg lager mine egne.

Nå går jeg andre året på en bachelor i Ungdom, Kultur og Trosopplæring på Det teologiske Menighetsfakultet. Jeg skal bli prest i Den norske Kirke. Jeg skal skape trygge rom for mennesker til å vokse. Jeg skal vise kjærlighet og omsorg. Jeg skal ikke dømme andre til helvete, få dem til å skamme seg eller tvinge dem under meg. Jeg vil vise andre at på tross av en oppvekst i ekstremt karismatisk kristendom kan man finne en vei til en sunn tro senere.

http://fritanke.no/reportasje/synd-helvete-demoner-og-djevler-horer-ikke-hjemme-i-barneoppdragelse/19.7785



Da jeg var 14 eller 15, midt i den kraftigste vokseperioden, var jeg gjennom min første 40-dagersfaste på vann og juice. Et halvt år senere gikk jeg på en ny periode.Man kommer ut av noe slikt som et slapt beinrangel. Jeg hadde heltestatus i miljøet på grunn av dette. Mange andre på min alder fulgte mitt eksempel. Barn i Oslokirken ned til 10 års alder utsatte seg for faster på inntil 21 dager, forteller Anders Torp (22).

Han er sønn av den kjente pastoren Jan-Aage Torp, leder av Oslokirken, toppkandidat for Kristent Samlingsparti, tv-debattant, predikant i Betel, Salemkirken, Sentrumskirken, Seierskirken. CVen er lang, mørkeblå og konservativkristen.

Fanget i nettet


I fjor brøt Anders Torp med faren, men historien han forteller til Fri tanke starter rundt 2000. Da var Anders Torp 12 år. Også før dette var Jan Aage Torp en konservativ pinsepastor, men fra årtusenskiftet og framover ble det stadig mer ytterliggående, ifølge sønnen.
Det han forteller fra oppveksten før 12-13-årsalderen på, gir et visst hint om hva som skulle skje senere.

- Jeg fikk som mange andre høre de vanlige helvetesskremslene om at hvis man ikke oppfører seg pent, så venter det evig pine i helvete. Det er selvsagt ikke noe hyggelig å høre for et barn, men heller ikke noe som skiller seg ut fra det mange andre opplever. I tillegg arrangerte faren min en gang i blant demonutdrivingsseanser hvis jeg hadde gjort noe galt. Om jeg ønsket å dra til venner en kveld, kunne han finne på å si at jeg var besatt av demoner. Men det var ikke noen fysiske overgrep knyttet til dette. Bare en del roping og skriking, forteller han.

Utover på 2000-tallet bygde Jan Aage Torp opp Oslokirken. Sønnen Anders var også med. I dag beskriver han rekrutteringsteknikkene som kyniske.

- Vi gikk bevisst på de svakeste. Deprimerte individer med ulike former for livskriser var lette offer. Vi kunne gå bort til en fremmed person på gaten som så ut til å være i målgruppa, og komme med en påstand som for eksempel «du ble utsatt for seksuelle overgrep da du var barn». Om man studerer kroppsspråket til personen vil man ofte se om man har rett eller ikke. Har man det, kan man utnytte personens sårbare tilstand og si «Gud vet alt om deg, og han ba meg si dette til deg, fordi dette ikke er en byrde du burde gå med alene», forteller Anders.
Han legger til at de fleste er svake for smiger, og som også ble hyppig brukt for å overtale folk. Han understreker også at det underliggende motivet for å gå fram på denne måten egentlig ikke var å lure folk, men å redde dem fra helvete.

- Vi mente altså at vi gjorde en god gjerning. Men i realiteten var det et kynisk spill med menneskers svake sider. Jeg ser jo det i dag, sier han. Når Oslokirken hadde greid å etablere tillit, ble de potensielle medlemmene invitert til såkalte cellemøter.
- Her var målet var å bygge opp en trygghet slik at de etter hvert kunne komme på et vanlig kristent vekkelsesmøte. Og når de var frelst, og virkelig trodde på det, var det bare å kjøre på, forteller han.

- Hvordan da?

- Medlemmene ble sett som en stående ressurs. Giverpresset er enormt i slike miljøer. Jeg kjenner flere som sitter med stor gjeld i dag på grunn av dette. Det var folk som tok opp ekstralån på huset og folk som ga fra seg hele lønninger. Det var til og med en som solgte leiligheten sin og ga hele beløpet til Oslokirken. I dag er han ute av menigheten og angrer seg veldig, men det hjelper jo ikke stort

- Hva ble pengene brukt til?

- De ble ikke sløst bort. Jan-Aage dro ikke på luksusferier jorda rundt og slikt. De ble brukt til lokaler, konferanser, hotellutgifter til besøkende predikanter. Slike ting.

Eksorsisme gjennom hyperventilering


Etter hvert som medlemstallet og pengestrømmen økte, leide Oslokirken et lokale i Dronningensgate i Oslo sentrum, og etablerte «Oslo Healing Center». Dette var et sted folk kunne oppsøke for å bli rensket for onde makter og søke helbredelse for «kroppslige, sjelelige og åndelige sykdommer» som det het. I realiteten drev de med eksorsisme, forteller Anders Torp. Han var med på det hele.
- Tidligere hadde vi vært i Zambia og lært en spesiell teknikk for demonutdrivelse. Et par av de zambiske pastorene hadde blitt med til Norge og jobbet på healingsenteret, forteller Anders Torp.
Metoden består i noen spesielle pusteøvelser, som egentlig ikke er noe annet enn hyperventilering.
- De som kom innom fikk raskt høre at de var besatt av demoner, og man ble overtalt til å gjøre et forsøk med den spesielle pusteteknikken. Og hva er det som skjer hvis man hyperventilerer i 10-30 minutter? Jo, man blir svimmel, får vondt i hodet, får kramper og kan til og med miste bevisstheten. Disse naturlige fysiske reaksjonene, som kommer på grunn av hyperventileringen, blir man fortalt er tegn på at demonene kommer ut av kroppen. En person som får fysiske reaksjoner, vil tro at hun eller han virkelig er besatt. Dermed har man fullstendig kontroll over personen, som i de fleste tilfeller vil gjøre alt for å bli kvitt besettelsen. Med denne teknikken kan hvem som helst bli overbevist om at de faktisk er besatte av onde makter. Hele prosessen er et maktovergrep, sier Anders.
Han forteller at han selv vært gjennom prosessen 17 ganger.

- Mye av dette husker jeg ingenting fra. Jeg var helt uforberedt på hvordan kroppen reagerer på hyperventilering. Mange fikk helt blackout, ble rabiate og kunne finne på å rope ting som «jeg er satan». Det meste av dette skjedde med meg også, forteller han.

De fysiske reaksjonene som settes i gang av hyperventileringen, ble altså beviset på at man faktisk er besatt, og at demonene var på vei ut.

- Når man faktisk tror på dette, påvirker det jo også den fysiske reaksjonen. La oss si at en person har blitt fortalt og trent til å tro at personen er en hund. Da vil denne personen oppføre seg som en hund. Blir man manipulert til å tro at man er besatt av en demon, så vil man oppføre seg som om man var besatt av en demon. Så enkelt er det egentlig, sier han.

Torturtrening før "de siste tider"


En annen ting Anders Torp gikk gjennom i sin tid i Oslokirken, var leiren «Joel's Army Bootcamp» i Danmark. Han forteller om en militant treningsleir der deltakerne skulle trenes opp til å kjempe i den siste krigen som skal komme før «opprykkelsen» - en forestilling evangelisk kristne har om at de troende vil bli rykket opp og hentet til Gud, mens de ikketroende vil bli igjen og oppleve trengselstiden i forkant av dommedag.

- Menigheten Faderhuset i Danmark, som Oslokirken samarbeidet mye med, hadde fått med seg to tøffinger fra det danske forsvaret. Vi fulgte militær disiplin, brukte kodenavn og lærte oss å spionere. Men verre var det at vi ble trent i å tåle tortur. Vi stod oppstilt urørlig i firefem timer. Mange besvimte. Vi ble bortført av lederen i menigheten og utsatt for brutale forhørsteknikker. Jeg fikk sand i halsen, opplevde vanntortur og ble slått og sparket. Mye av dette foregikk mens vi hadde hette over hodet. De som fikk panikk og knakk sammen ble utsatt ekstra hardhendt behandling slik at de skulle bli herdet, forteller han.

Anders var 17 år da dette skjedde i 2005. De yngste deltagerne bare var 12-13 år, frivillig sendt dit av sine foreldre, forteller han.
Han understreker at det sikkert kunne virke for omgivelsene som om han gikk inn i mye av dette frivillig, og til og med velvillig. Det er imidlertid flere former for tvang, mener han.

- Når man helt siden fødselen har blitt indoktrinert inn i en spesiell og snever måte å tenke på, klarer man ikke å tenke fritt. Tvang trenger ikke alltid å være fysisk og direkte, noe Levi Fragells nylig utgitte selvbiografi er et godt eksempel på. Det er denne langvarige og psykiske tvangen jeg nå endelig har greid å frigjøre meg fra, sier han.

Brudd og oppgjør


Kristenlivet til Anders var litt av og på opp gjennom 2000-tallet. I perioder levde han et forholdsvis normalt liv sammen med skolevenner og var med på det som skjedde. Men så «skjerpet han seg» i perioder og var veldig aktiv i Oslokirken.

- På grunn av en slik «skjerpings »-periode tok jeg et friår skoleåret 06-07. Da jobbet jeg heltid for menigheten. Men høsten 2007 begynte jeg på siste år på videregående, noe som gav meg mulighet til å tenke utenfor Oslokirkens strenge livssyn. Det er jeg veldig glad for i dag, sier han. Det var denne høsten han mistet troen.

- Tilbake på skolen igjen gikk jeg gjennom en prosess som endte opp med at jeg til slutt innså at jeg ikke lenger trodde på gud. Det var en slags modningsprosess. Jeg gjorde imidlertid ikke noe med det, og sa det ikke til noen. Men jeg var veldig bevisst på det selv.
Våren 2008 var han russ, og høsten 2008 gikk han inn i førstegangstjeneste.

- I løpet av 2008 gikk det gradvis gikk opp for meg at jeg måtte ta et offentlig oppgjør med dette. Jeg kunne ikke bare melde meg ut i det stille. Jeg visste jo om en masse folk som hadde fått det mye verre etter å ha blitt med. En av jentene ble lagt inn på psykiatrisk avdeling. Dette var rett og slett ikke bra for folk, og jeg følte meg moralsk forpliktet til å si fra, sier han.

Så, et lite stykke ut i neste år, søndag den 15. februar 2009, var Jan-Aage og Anders Torp på forsida til VG. Tittelen var «Sønn av pastorkjendis: Anklager faren for å DRIVE UT DJEVLER».

Etter VG-oppslaget mistet Jan-Aage Torp og Oslokirken mye støtte, også fra andre kristne miljø. I dag har ikke Oslokirken lenger egne lokaler. De møtes privat, for det meste hjemme hos Jan-Aage Torp.

Har ikke hatt kontakt siden 2008


Anders Torp forteller at moren gjennom hele prosessen har vært et fortvilt vitne til det hele.
- Hun er definitivt den viktigste grunnen til at jeg, på tross av alt, har klart meg veldig bra. Jeg føler i dag en stor styrke på grunn av alt jeg har erfart, og har dessuten mulighet til å hjelpe andre som har vært i lignende miljøer, sier han.

I dag er foreldrene skilt. Anders har et kjølig forhold til faren. De to har ikke hatt kontakt siden høsten 2008. Dette oppgjøret handler imidlertid ikke først og fremst om faren, understreker Anders.
- Jeg går ut mot ham som pastor og leder av en frikirke i Norge som frarøver mennesker retten til å tenke selv. Noen utsagn i artikkelen her er personlige og relatert til oppdragelse og oppvekst, men utsagnene viser til hva mange barn og unge går i gjennom under oppveksten, sier han.

- Hvilke tanker gjør du deg omkring barn og religiøs påvirkning, oppdragelse og overgrep. Hva er legitimt, hva bør stoppes?

- Det må være lov for foreldre å overføre til barna sine de synspunkter og holdninger de mener er sunne. Jeg mener at barn vil bli påvirket uavhengig om de blir født inn i en familie med ateister, buddhister eller kristne. Det er ingen som tar skade av søndagsskoler i statskirken. Det man bør passe seg for er de lukkede miljøene, sier han.

2 kommentarer:

  1. I Danmark og Sverige sitter folk i fengsel fordi de oppfører seg slik DU gjør. De blir regnet for å være kriminelle. De har fått et rulleblad, akkurat som du.

    SvarSlett
  2. I Danmark og Sverige sitter folk i fengsel fordi de oppfører seg slik DU gjør. De blir regnet for å være kriminelle. De har fått et rulleblad, akkurat som du.

    SvarSlett

Nr. 390: Avisen VG «avsløring» av det såkalte nettrollet Ivar Underberge vitner om manglede forståelse om «regler» og lover på nettet, på skrevne og uskrevne!

Nr. 390: Avisen VG «avsløring» av det såkalte nettrollet Ivar Underberge vitner om manglede forståelse om «regler» og lover på nettet,...