lørdag 10. mars 2018

Nr. 258: Satan har alltid brukt myndighetene og domstolene imot Herrens vitner, dette jeg opplever er ikke noe nytt!

Nr. 258:
Satan har alltid brukt myndighetene og domstolene imot Herrens vitner, dette jeg opplever er ikke noe nytt!

Bilde av Pastor Hans Bratterud som også i likhet med meg har fått en totalt uriktig dom imot seg. Dypt tragisk for Norge, dette må Norge stå til ansvar for, kanskje derfor 22. juli skjedde? I sammen med alle andre uriktige dommer?



Jesus måtte dø da myndigheten slo an på han. Peter og de første kristne måtte tåle fengsel og forfølgelse når myndigheten la an på dem.

Apostel Paulus og de første kristne ble martyrer når myndighetene la an på dem da de forkynte Guds ord og budskapet fra Himmelen at Gud hadde sendt sin Sønn til frelse for alle mennesker!

Opp gjennom historien i Norge har dette skjedd gang på gang, noen ganger med dødelig utgang. Andre ganger med uriktige dommer og fabrikkerte ting imot Herrens vitner!

Tenk bare her i Norge, av det som jeg kjenner til. Det er mange flere eksempler, men jeg vil nevne bare noen hvordan Norske myndigheter har drept, fengslet, straffet og dømt mennesker p.g.a. deres tro og overbevisning. Dette er en skamplett på Norges historie som vil holdes imot Norge og dens befolkning!

1.)  Heksebrenningen som foregikk ca. fra 14 – 1600 tallet da både den katolske og lutherske kirken rådet grunnen. Der var det mange mennesker som ble satt på bålet, spesielt kvinner. Da for at de hadde framsatt Guds ord eller talt på en dramatisk måte som ikke ble tillatt. Dette er en skamplett på Norges historie.

2.)  Behandlingen av kanskje den største Åndshøvdingen som har levd her i Norden, Hans Nielsen Hauge.

Dette er en skamplett uten sidestykke. Se for mer her:



3.)  Børre Knudsen, Ludvik Nessa og andre av prester innforbi den Norske kirke mistet jobben, stillingen og muligheten å virke innforbi den Norske kirken. De ble fradømt sitt embete, mens liberale og vanhellige prester er det fritt frem for.


4.)  Hans Bratterud forkynte Guds ord og imot de homofile. Han levde selv et uklanderlig liv, men måtte tåle en dom imot seg p.g.a. dette, helt horribelt og en skamplett på Norges historien. Mannen burde fått dommen omskrevet og minst 1 Million i erstatning.

Fra Wikipedia: Pastor Bratterud ble landskjent i 1984, da han ble dømt til 30 dagers betinget fengsel med to års prøvetid fordi han i OFK-Radio året før hadde framført en bønn hvor han ba Gud om å fjerne alle i ledende samfunnsstillinger i Norge som arbeidet for å fremme homofili.

Han ble frifunnet av Oslo byrett sommeren 1984, men frifinnelsen ble opphevet av Norges Høyesterett i desember samme år. Dette var første gang straffevernet for homofile i straffelovens § 135a, «rasismeparagrafen» som ble innført 1981, ble prøvd for retten. Anmeldelser ble innlevert av blant andre forkjemperen for de homofiles rettigheter Karen-Christine Friele. Etter at Bratterud i 1990 i New World Channel gjentok kravet om at homofile i ledende stillinger måtte fjernes, ble han på nytt anmeldt for diskriminering. Anmeldelsen førte ikke til ny rettssak.

5.)  Petar Keseljevic fikk også en dommer imot seg for å ha forkynt Guds ord på offentlige steder. Dette er en skamplett på Norges historie. Tragisk!

Fra avisen Vårt Land.

Predikant dømt – igjen

Petar Keseljevic og amerikaneren Larry Keffer har fått hver sin bot på 10.500 kroner etter å ha forkynt kristne budskap under barnetoget i Oslo 17. mai. Oslo tingrett har i tillegg dømt dem til å betale 1.500 kroner hver i saksomkostninger, skriver Aftenposten.

Politiloven. Det er ikke første gang Keseljevic er blitt dømt for måten han forkynner på. I fjor ble han arrestert og bøtelagt i forkant av homoparaden i Oslo, etter at han ikke etterkom politiets krav om å fjerne seg.

    – Vi har ytringsfrihet i Norge, men den blir i praksis hindret av politiet. På grunn av politiloven kan folk som anses som en trussel mot samfunnets fred og ro bli vist bort og arresteres. Dette blir likevel bare en skjønnsmessig vurdering som politiet kan gjemme seg bak, for å hindre folk i å ytre seg, sier gatepredikanten til Vårt Land.

Helvete. Sentralt i forkynnelsen er budskapet om at man havner i helvete uten troen på Jesus. På nasjonaldagen hadde Keseljevic og Keffer på seg gule regnjakker med påskriften ‹‹Frykt Gud›› og ‹‹Jesus redder deg fra helvete››. Under homoparaden i Porsgrunn i fjor sto han med et stort banner med budskap om at homofile havner i helvete. Gatepredikanten er ofte ute i Oslo med den samme plakaten og forkynner sin tro.

– Føler du at budskapet ditt har gjennomslagskraft når folk blir så provosert at de varsler politiet?

– Ja, jeg når mange. Men jeg er fullt klar over at mitt budskap skaper reaksjoner. Jeg ønsker at de skal våkne og tanke, men istedenfor tar mange reaksjonene sine til politiet. Min jobb er ikke å få folk til å like Jesus, men å få folk til å skjønne at de trenger Jesus.

– Har du forståelse for at noen synes det var feil tid og sted å forkynne ved barnetoget på 17. mai?

– Nei, det er en bra plass. Der er det mange mennesker der og derfor får flest mulig med seg mitt budskap. Men det er viktig å understreke at barn ikke er min målgruppe, men jeg tror ikke de tar skade av mitt budskap. Og selv om jeg hadde med meg en ropert på 17. mai, brukte jeg den aldri, slik det blir fremstilt i dommen, påpeker han.

Anker. Han mener de sterke reaksjonene kommer av at samfunnet stadig blir mer sekularisert, og at folk har blitt kalde i forhold til religion. Men han revurderer å endre sin strategi i møte med politiet.

    – Jeg kommer til å anke denne dommen, og jeg har anket en annen sak til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men jeg skjønner at jeg må finne andre måter å jobbe på, dersom jeg skal få arbeidsro, sier Keseljevic. Han legger til at han ikke nødvendigvis tror at ankene vil føre fram, men at han mener politiet i disse sakene har brutt ytringsfriheten. – Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt og jeg føler meg diskriminert, legger han til.

Trussel. Ifølge Oslo tingrett oppfattet politiet situasjonen som en trussel mot ro og orden. Politiet hadde full rett til å fjerne predikantene med makt, ettersom de flere ganger motsatte seg ordre. Tingretten understreker at politiet derfor ikke bryter med den Europeiske menneskerettighetskommisjonen (EMK).

«Det er på det rene at retten til fri ytring er et meget viktig prinsipp. Etter EMK foreligger det imidlertid en adgang til å innskrenke prinsippet i den grad det er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet og for å beskytte den offentlige orden. Retten anser at det som kjennetegner saken er den dag og det sted som tiltaltes markering foregikk på: nemlig 17. mai og Karl Johan mens barnetoget passerte. De to tiltalte var ikke villige til å avslutte sin markering, til tross for påleggene de fikk om det, og politiet fryktet at situasjonen ville eskalere. Det legges til grunn at inngrepet ikke hadde som formål å hindre ytringer, men å sikre ro og orden, » skriver Oslo tingrett i dommen.

6.)  Jan Kåre Christensen, altså meg som er blitt utsatt for tidens justismord her i Norge. Siktet for kalt narreapostel Jan Aage Torp for en horkarl og narresist, noe som han åpenbart er. Dømt for å ha skrevet «for mye» om ham da dette har vært en dialog mellom meg og flere aktører enn Torp på nettet over en lang tid, faktisk år. Dette har ingen ting med sjikane eller personforfølgelse å gjøre. Samt at retten ikke har diskutert og drøftet disse spørsmålene som de har dømt meg for. Dette er en skamplett på Norges historie som en rettstat og som skal stå for kristne og humanistiske verdier, en skamplett!

http://justismord.janchristensen.net/2018/03/nr-256-ytringsfriheten-er-100-ikke-noen.html

Jeg klarte å finne dommen imot Bratterud, leger den ut for å se ondskapen imot Bratterud som ble dømt for å holde frem sin overbevisning hva Guds ord sier om homofile og lesbiske. Bratterud levde og lever selv et uklanderlig liv, dømme en slik person er horribelt, stygt og ligger i Satan natur.

58 Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud)

Spørsmål om straffeloven § 135 a og forholdet til Grunnloven § 100.

Sakens bakgrunn

Pastor Hans Bratterud i Oslo Fullevangeliske Kirke var satt under tiltale etter straffeloven § 135 a, annet punktum, jfr. første punktum for

«ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt ...», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer ... og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt ...», og i P2's sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet forøvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Bratterud ble frifunnet i byretten. Påtalemyndigheten anket dommen til Høyesterett. Ved behandlingen i Høyesterett var anken begrenset til å gjelde lovanvendelsen og uttalelsene i nærradiosendingen natt til 4. juli 1983.

Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at byretten hadde lagt en for snever forståelse av § 135 a, annet punktum til grunn når den hadde ment at Bratteruds uttalelser ikke ble rammet av bestemmelsen. Selv om § 135 a måtte tolkes innskrenkende på grunn av Grunnloven § 100, ble kvalifisert krenkende uttalelser rammet av bestemmelsen selv om uttalelsene var fremkommet som ledd i en religiøs forkynnelse. Den religiøse ytringsfrihet kunne ikke gå lenger enn ytringsfriheten grunnet på andre alvorlige overbevisninger. Påtalemyndigheten hevdet at det ikke var tale om noe inngrep i religionsfriheten her. Sitater av Bibelen måtte godtas og videre måtte utlegninger av Bibelen også godtas, selv om det vil føles ubehagelig for den som ble berørt. Om aktors anførsler refererte førstvoterende videre:

«De uttalelser som tiltalen omfatter, fyller imidlertid ikke de krav til form og innhold – saklighet, medmenneskelighet og folkeskikk – som etter påtalemyndighetens mening må stilles i denne forbindelse uansett hva som er hensikten med uttalelsene. Det er den konkrete oppfordring om at homofile bør fjernes fra ledende stillinger som er det mest graverende, men denne oppfordringen må vurderes i sammenheng med det øvrige som framkom i sendingen. I tilknytning til skriftlesing ble de homofile tillagt en rekke slette egenskaper, og det ble oppfordret til å bryte denne djevelske makt. Uttalelsene framkom dessuten ikke i et lukket forum, men ble kringkastet. At oppfordringen skjer i en bønn, kan ikke føre til straffrihet. Det avgjørende for straffbarheten vil være en skjønnsmessig vurdering av om uttalelsene er så kvalifisert krenkende at de homofiles krav på vern må føre fram. Samfunnsutvikling og -oppfatning og de homofiles stilling som en utsatt minoritetsgruppe vil komme inn ved vurderingen.»

For byretten ble det fra Bratteruds side hevdet at uttalelsene var fremkommet som reaksjon på uttalelser fra en som hadde ringt inn til Bratteruds program i radioen og som ble oppfattet som svært provoserende. Byretten la stor vekt på dette forhold i sin frifinnelsesdom, men det var det etter påtalemyndighetens mening ikke grunnlag for å gjøre. Aktor påsto byrettens dom opphevet.

Forsvareren mente prinsipalt at § 135 a, annet punktum ikke fikk anvendelse på religiøs forkynnelse overhodet. Subsidiært ble det hevdet at lovanvendelsen til byretten var uriktig. Forsvareren viste til den skepsis til § 135 a, annet punktum som var fremkommet i lovforarbeidene. Videre påpekte forsvareren at Bratteruds uttalelser om homofilien måtte ses som «ledd i den åndskamp som han som forkynner mener seg forpliktet til å ta opp». Det var med andre ord tale om en utlegning av skriften, som klart måtte falle utenfor § 135 a, annet punktum. Forsvareren henviste også til de provokasjoner som uttalelsene til Bratterud var en reaksjon på, og pekte også på at uttalelsene måtte forstås på bakgrunn av at de homofiles organisasjoner hadde møtt kirken på en krass og ofte utfordrende måte. «Det må da være anledning til å møte ord med ord og mening med mening,» sa forsvareren.

Fra Norsk Retstidende: Paragraf 135 a, annet punktum, jfr. første punktum. Lovanvendelse. Pastor ble frifunnet i byretten for uttalelser om homofile under et innringningsprogram i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending. Høyesterett opphevet dommen på grunn av feil lovanvendelse. Dissens 4-1. Uttalt at § 135 a, annet punktum må anvendes med betydelig varsomhet av hensyn til ytringsfriheten og religionsfriheten. Direkte sitater fra Bibelen og nær gjengivelse av og utlegning av skriftsteder faller utenfor bestemmelsen. Bortsett fra en bønn om å fjerne praktiserende homofile som oppfordrer andre til homofili, fra ledende stillinger, antok Høyesterett at til dels meget skarpe uttalelser ikke ble rammet av § 135 a. Den dissenterende dommer ville av hensyn til ytringsfriheten anvende § 135 a med enda større varsomhet enn flertallet. – Den foreliggende provokasjon kunne ikke lede til frifinnelse. – Uttalt at den begrensning som følger av strl. § 135 a, annet punktum, slik bestemmelsen anvendes i den foreliggende sak, lå innenfor det som det var anledning til i forhold til reglene om samvittighets- og religionsfrihet og ytringsfrihet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950, artiklene 9 og 10, og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966, artiklene 18 og 19.

Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).

Fra voteringen i Høyesterett

Førstvoterende dommer Dolva mente at anken fra påtalemyndigheten måtte tas til følge.

Om de avveininger som måtte gjøres i saken sa dommer Dolva:

«Avgjørelsen byr imidlertid på vanskelige avveininger av motstridende hensyn: på den ene side de hensyn som har begrunnet bestemmelsen i straffelovens § 135 a annet punktum og på den annen side hensynet til ytringsfriheten og religionsfriheten.»

Om betydningen av religions- og forkynnelsesfriheten uttalte dommer Dolva:

«Hensynet til den religiøse forkynnelsesfrihet var sterkt framme under forberedelsen av straffelovens § 135 a annet punktum, og det ble på forskjellig måte gitt uttrykk for at den foreslåtte bestemmelsen ikke skulle begrense den alminnelige religiøse ytringsfrihet eller forkynnelsesfrihet. Forsvareren har blant annet under henvisning til dette og til grunnlovens § 2 hevdet at den religiøse ytringsfrihet står i en særstilling i forhold til straffelovens § 135 a annet punktum, slik at bestemmelsen overhodet ikke begrenser den religiøse forkynnelsesfrihet. Jeg finner det klart at dette synspunkt ikke kan føre fram i sin absolutte form. Selv om religionsfriheten står sterkt både etter norsk lov og etter de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av, må det være på det rene at det ved lov kan gjøres visse begrensninger av den. Verken grunnlovens § 100 om trykkefriheten, grunnlovens § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjoner er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse.»

Om betydningen av uttalelser i lovforarbeidene uttalte dommer Dolva:

«Det er i sakennpekt på en uttalelse fra justiskomiteen i Stortinget som synes å gi uttrykk for en særlig innskrenkende forståelse av bestemmelsen. Flertallet i justiskomiteen uttaler nemlig i Innst 0 nr. 36 for 1980-81 side 3 at bestemmelsen «ikke vil representere noen innskrenkning i den alminnelige religiøse ytringsfrihet, men er ment å stanse grovt krenkende ytringer, som oppfordrer til vold mot homofile». Den siste del av uttalelsen gir imidlertid etter mitt syn ikke dekkende uttrykk for bestemmelsens fulle rekkevidde, og kan ikke forstås slik at bestemmelsen utelukkende rammer oppfordringer til vold – forutsatt at begrepet vold gis et innhold svarende til vanlig språkbruk. En slik forståelse ville gi bestemmelsen liten eller ingen selvstendig betydning i tillegg til straffelovens øvrige bestemmelser til vern mot integritetskrenkelser. Både de øvrige forarbeider og lovens ordlyd peker klart i retning av at bestemmelsen er ment å ha en videre rekkevidde, selv om hensynet til den religiøse frihet skal ivaretas.»

Om betydningen av internasjonale konvensjoner Norge var bundet av uttalte dommer Dolva:

«Forholdet til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har vært påberopt i saken. - - - Jeg legger her til grunn at den avveining som må skje i forhold til ytrings- og religionsfrihet etter norsk rett også vil være dekkende i forhold til konvensjonen. Jeg nevner videre at både første og annet punktum i straffelovens § 135 a også må vurderes i forhold til reglene om samvittighets- og religionsfrihet og om ytringsfrihet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 artiklene 9 og 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artiklene 18 og 19. De nevnte artiklene tillater imidlertid at friheten begrenses ved lov av hensyn til andre menneskers rettigheter m v, og jeg antar at den begrensning som følger av straffelovens § 135 a annet punktum slik den anvendes i den foreliggende sak, ligger innenfor det som konvensjonene gir anledning til.»

Deretter konkluderte førstvoterende med å stemme for at «byrettens dom med hovedforhandling oppheves».

Annenvoterende, dommer Hellesylt, mente at byrettens dom måtte bli stående. Generelt om forholdet til ytringsfriheten uttalte dommer Hellesylt:

«Ytringsfriheten er en grunnleggende verdi. Å møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135 a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha. Uttalelser under stortingsbehandlingen den gang bestemmelsen i annet punktum ble gitt av hensyn til de homofile, gir støtte for en restriktiv tolking. Dette er kommet særlig sterkt fram i den uttalelse fra justiskomiteen som førstvoterende har sitert. Om det ikke er riktig å tolke loven så snevert som justiskomiteen har gitt uttrykk for ved sin uttalelse, viser iallfall denne at det er grunnlag for å anvende § 135 a annet punktum betydelig mer restriktivt enn ordlyden kunne tilsi.

På denne bakgrunn mener jeg at Hans Bratteruds ytringer i nærradioen, etter en helhetsbedømmelse, ikke rammes av §135 a annet punktum. Jeg peker på at det er muntlige ytringer ved en anledning, framkommet etter en grov provokasjon. Pastor Bratterud har villet advare mot synden og peke på muligheten for omvendelse. Når han gir uttrykk for at homofile handlinger er synd, er det neppe tvilsomt at han er på linje med herskende oppfatninger i kristne trossamfunn. Bratteruds form her er imidlertid krass, hans uttrykksmåte kan virke støtende, og bønnen er for en del gitt et kritikkverdig innhold, noe som kan skyldes den grove provokasjon. Til tross for det kritikkverdige i form og innhold er det etter min mening likevel ikke tale om uttalelser av så kvalifisert krenkende karakter at de rammes av § 135 a annet punktum.»

De øvrige dommere sluttet seg til dommer Dolva, og byrettens frifinnelsesdom ble dermed opphevet.

Relaterte linker:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar