tirsdag 12. desember 2017

Nr. 11: Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!

Nr. 11:

Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!


2 Tim. 4. 9 Kom til meg så fort du kan. 10 For Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær. Han har dratt til Tessalonika, Kreskens til Galatia og Titus til Dalmatia. 11 Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer, han er til stor hjelp for meg i tjenesten. 12 Tykikos har jeg sendt til Efesos. 13 Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos, og bøkene, framfor alt pergamentrullene. 14 Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. 15 Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår.
    16 Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg. Må det ikke bli tilregnet dem! 17 Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap. 18 Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen.

Bilde av Paulus på sokkel utenforbi Paulus kirken i Roma tatt av Jan Kåre Christensen.
 



Det er et stort, stort paradox at Apostelen Paulus ble slik stående alene etter alle han hadde bedt med til frelse og hjulpet frem på veien!

Fra Wikipedia: «Paulus ble på et tidspunkt, enten rett etter perioden i husarrest eller etter en periode som fri mann, framstilt for keiser Nero, og dømt til døden. Han satt i ni måneder under forferdelige forhold i Mamertinerfengselet i Roma, før han ble henrettet. Keiser Konstantin bygde en kirke over hans grav, som med tiden har blitt utvidet til St. Paul utenfor murene, en av Romas største kirker. I 2006 ble det kjent at en sarkofag med hans navn var funnet i denne kirken. Det var i Pauluskirkens kapell at Birgitta av Vadstena fikk en visjon om at Kristus talte til henne fra korset. En statue av Birgitta står i kapellet.»
Apostelen Paulus står her ved avslutning av sitt liv og tjeneste!

Dette er et personlig brev til Apostelens nærmeste medarbeider, venn og åndelig bror, Timoteus. Men hvem var denne Timoteus?

Fra Wikipedia: «Timoteus var ifølge Bibelen en av Paulus' nære medarbeidere. Han sies å ha hatt en gresk far og en judeisk mor.
Timoteus sies å ha fått opplæring i kristendommen av sin mor og sin mormor. Om faren sies det lite. To av Bibelens bøker bærer hans navn.»

Her noen skriftavsnitt om Timoteus fra det nye testamente:
Ap.gj. 16. 1. Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. 2 Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.  3 Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.

1 Tim. 1. 2 hilser Timoteus, mitt ektefødte barn i troen: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre!
18 Timoteus, mitt barn, slik er oppdraget jeg nå overgir til deg, i samsvar med de profetiene som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid 19a i tro og med god samvittighet.

2 Tim. 1. 3 Jeg takker stadig for deg og husker på deg natt og dag i mine bønner til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet slik som mine forfedre.  4 Jeg glemmer ikke tårene dine, og jeg lengter etter å se deg igjen – det ville gjøre meg inderlig glad.  5 Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.
     6 Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!  7 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.  8 Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.

Paulus anså Timoteus til å være den som sto ham aller nærmest. Hva lengtet Apostelen mest etter på slutten av sitt liv?
Setter opp noen punkter.

1.)  Det aller viktigste var at noen var tilstede, kun for ham. Her ser vi den aldrede Paulus som ikke lengre hadde den energi som han hadde hatt før. Nå lengtet han etter noen som sto med ham. Han hadde stått med alle før, men nå var det han som trengte hjelp og støtte. Han var i fengsel og dette andre fengselsopphold var helt motsatt en det første som han fikk gikk stort sett og forkynne hva han selv ville (Ap.gj. 28).

Det at så mange sviktet ham, ja, han skriver alle. Det vitner om at det koster å stå opp og med for de som går med Gud. Vi leser følgende:

2 Tim. 4. 16 Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg. Må det ikke bli tilregnet dem! 17 Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap.

Her i retten i Rom var det ingen som sto med ham, dette var veldig trist. Da han kom til Rom som det het da og Roma i dag. Så var det mange som møte ham.

Ap.gj. 28. 11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. 12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, 13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. 14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. 15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot. 16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham.

Men etter hvert ble det for stor og belastende å stå med Paulus i datidens verdens hovedstad. Apostelen kjente sårheten i dette. Her har vi alle noe å lære, å stå opp for hverandre. Men fremfor alt, å være tilstede for hverandre, det er det aller viktigste her.

2.)  2 Tim. 4. 11 Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer, han er til stor hjelp for meg i tjenesten.
Lukas var hos ham, men han savnet Markus. Det er underlig med denne Markus som har skrevet Markus evangeliet, han ble først tilsidesatt av Paulus, men nå. Da var det han som Paulus ønsket skulle komme å være tilstede for ham.

Her om da Markus ble tilsidesatt av Paulus: Ap.gj. 15. 36 Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.» 37 Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. 38 Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der. 39 Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 41 Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.

3.)  2 Tim. 4. 13 Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos, og bøkene, framfor alt pergamentrullene.

Her var det fremfor alt noen personlige eiendeler, der pergamentrullene var det aller viktigste. Hadde det vært i dag så kunne det ha vært bibelen eller en kjær studiebibel. Dette var det aller viktigste for Apostelen ved avslutningen av sitt liv. Noen var tilstede for ham, og noen få personlige eiendeler.

Det var de medarbeideren og søsken i Herren som klarte å oppsøke ham da han var kommet til Rom, han nevner Onesiforos. Det satte han umåtelig pris på. Vi er til for hverandre, ikke bare for Herren.

2 Tim. 1. 15 Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg, også Fygelos og Hermogenes. 16 Må Herren forbarme seg over familien til Onesiforos! For han har mange ganger gitt meg nytt mot og skammet seg ikke over mine lenker. 17 Nei, da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg. 18 Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den store dagen! Hvor mye han har gjort i sin tjeneste i Efesos, vet du best selv.

Sluttkommentar:

Hva har vi å lære av denne beretningen og Apostelens liv og virke for den Herre Jesus? Her ble Paulus hatet av verden, til slutt fikk de ham drept.
Men hva med de troende? Dessverre da som nå så kjente de ikke sin besøkelsestid. Her viser det seg gang på gang at når det røyner på og blir vanskelig, så blir det dessverre færre og færre som en kan regne med og stole på. Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke til fulle, men det er så få troende som til fulle har betalt prisen, forsmedelsen og smerten det kan være å gå med Herren fullt ut?!
Vi vil og foretrekker den letteste vei, ikke alltid den vei og det liv og de omkostningene det er å gå med Gud!

Noe vi kan fremfor alt lære her. Det er at når noen kommer i trengsel og vanskeligheter, det er å være tilstede for den personen. Ikke nødvendigvis hva vi sier eller ikke sier. Men å være et støttende medmenneske er det aller viktigste og det beste! Det ønsket Apostelen Paulus, Lukas var der, mens Timoteus var på vei. Det er mye som tyder på at Timoteus kom for sent til Rom.

Men viljen var der, det er det aller viktigste!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nr. 379: Jeg trenger ingen oppreisning og frikjennelse av Norsk eller Europeisk rett, da jeg vet at jeg er uskyldig «dømt», og er renset i Jesu blod, og har en fullkommen ren samvittighet!

Nr. 379: Jeg trenger ingen oppreisning og frikjennelse av Norsk eller Europeisk rett, da jeg vet at jeg er uskyldig «dømt», og er rens...